Anselm av Canterbury
født ca. 1033 d. 1109 var erkebiskop i Canterbury i England fra 1093. Men han var fra Italia. Han rømte hjemmefra etter uenighet med faren og reiste omkring i flere år før han slo seg ned i Normandie og ble munk.
Anselm av Canterbury la fram sin objektive forsoningslære i skriftet "Cur Deus homo?" (Hvorfor ble Gud menneske?) i 1098. Den stod i motsetning til den gamle oppfatningen av forsoningen. Før hadde man ment at Kristus ved sitt offer i døden befriet oss fra dødens rettmessige herredømme over oss, eller han løste oss fra djevelens krav på oss. Athanasius har skrevet om den første varianten. Man betraktet gjerne forsoningen som et rettslig oppgjør mellom Gud og Satan.
Anselm utviklet en helt annen lære. Han viste hvorfor Gud måtte bli menneske og at Kristus med nødvendighet måtte dø på korset. Auléns klargjøring av hans tankegang i 7 punkt er så interessant at vi refererer den noe forkortet her. Den er også et eksempel på logisk tankeføring der han på rasjonell måte ville forklare Guds verk,[i] jfr. hans "gudsbevis". Han resonerer slik om forsoningstanken:
1. Alle mennesker er pliktige til å underordne seg Guds vilje, men ved synden har de sviktet dette. Ved sin synd har mennesket unndratt Gud den ære som tilkommer ham, sviktet den oppgave Gud gav dem, og gjort det umulig å innta den plass i Guds rike som Gud hadde utsett for dem. De har altså gjort Guds plan til intet for seg.
2. Gud plan kan aldri gjøres til intet selv om mennesket svikter. Gud måtte derfor overvinne hindringen og gjenopprette gudsriket.
3. Guds mål kan nå bare vinnes ved godtgjørelse (lat. satisfactio, som det sentrale begrep i Anselms forsoningsteori). Mennesket måtte føres tilbake til den tilstand det var i før syndefallet. Men det kan ikke skje ved at Gud er barmhjertig som om synden ikke eksisterte. Det ville stride mot rettferdigheten. Enten må mennesket straffes som en "godtgjørelse" eller mennesket må gi en frivillig godtgjørelse. Men straffen kan ikke føre til målet: å gjenopprette Guds ære og plan. For da ble mennesket utelukket fra den. Godtgjørelsen (satisfaksjonen) er dermed den eneste veien.
4. Men mennesket er ikke i stand til å gi en slik godtgjørelse. Mennesket kan aldri gi Gud mer enn det er skyldig å gi Gud, altså utover sin plikt. Og skulle det likevel kunne det, skulle det aldri kunne gi Gud en slik godtgjørelse som er "i overensstemmelse med syndens mål". Bare den som ikke forstår hva synden er, kan betvile dette. Ettersom synden er synd mot Gud vilje, medfører den en uendelig skyld.
5. Bare gudmennesket kan gi en slik godtgjørelse. Gud måtte få erstatning for menneskets synd "med noe som er større enn alt det som er utenom Gud". Men bare Gud står over alt det som ikke er Gud. Altså kan ingen gi godtgjørelsen utenom Gud selv. Men hvis nå godtgjørelsen likevel må gis av et menneske (fordi det er mennesket som er skyldneren), må det skje ved et gudmennesket (lat. ergo necesse est ut eam faciat deus homo). Dette er hovedpunktet i hans framstilling.
6. Gudmennesket Kristus har tilveiebrakt den nødvendige godtgjørelse (satisfaksjon) ved sin frivillige død. Her gjør Anselm et formelt skille mellom Jesu liv og død. Som mennesket var han hele livet skyldig å lyde Gud og kunne ikke gi Gud noe utover det. Men han var ikke skyldig å dø ettersom han var syndfri. Men han kunne frivillig underkaste seg døden. Og nettopp det gjorde han til Guds ære. Hans frivillige død var derfor en fortjeneste (et meritum innfor Gud). Det er en gave til Gud (ikke til djevelen eller døden som i tidligere tid).
7. Gud kan ikke la denne gaven være uten gjengave og takk. Ettersom Kristus er Gud og eier alt, kan Gud ikke gi ham noe som han ikke allerede har. Guds gjengave må derfor rette seg mot dem som Kristus ville gi den, nemlig mennesket. Da er målet eller godtgjørelsen nådd: Kristus har overvunnet djevelen og Guds rike opprettet.
Konklusjonen hos Anselm er: Verden kan ikke høre noe som er mer etter fornuften: Guds barmhjertighet finner vi nå så stor og slik i harmoni med hans rettferdighet at den ikke kan tenkes større og mer rettferdig.
Men Anselms forsoningssyn var ikke enerådende i middelalderen. Den subjektive forsoningslære ble utformet av Pierre Abelard (1079-1142), "mer eller mindre som et svar på Anselms teori".[ii] Han har et annet utgangspunkt. Det er ikke Gud som skal forsones, men mennesket. Hindringen ligger i oss, i vår manglende tillit til Gud. Han er ikke opptatt av Guds vrede, men av at mennesket føler avstand til Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.