51) David Welander.

Frelsesoffiser og sangforfatter.
David Welander

Welander var født i Oslo (Kristiania) 12. mars 1896 og døde 22. sept. 1967.









Welandernavnet kommer fra en svensk adelsslekt. Foreldrene Alfred Wilhelm Welander (1867–1947) og Emma Johannesdotter (1857–1909) bodde en tid i Oslo - faren var kunstsmed. men da nedgangstider kom i hovedstaden, flyttet familien til Rjukan der Hydroanlegget var. David war 13 år gammel da.

Frelsesoffiser og sangdikter.  Gift 10.8.1928 med frelsesoffiser Ruth Snefrid Kristoffersen (11.10.1901–9.7.1991), datter av frelsesoffiser Rasmus Kristoffersen (1873–1949) og Sigrid Holth (1874–1964).

På Rjukan kom den musikkglade David Welander snart med i Såheims musikkforening. Men 16 år gammel ble han omvendt til Gud og kom snart med i Frelsesarmeen i byen. I 1914 var han på verdenskongressen for FA i London, og året etter kom han til Krigsskolen i Oslo. Deretter var han en kort tid ute som korpsoffiser, men ble kalt til hovedkontoret i 1917 til redaksjonen i Krigsropet mens H. A. Tandberg var redaktør. Her var han i 11 år.

Welander var begavet både i musikk og språk. På tross av at han bare hadde 6 års folkeskole, lærte han også engelsk ved selvstudium og iherdig arbeid. At han var språkkyndig, viser også at han ble benyttet som tolk når utenlandske offiserer og ledere var i Norge.

Senere fikk han flere oppgaver, både som ungdomssekretær i Nord-Norge. feltsekretær, sjefssekretær og i 1955 Krigssskolesjef fram til 1959. Han var uenig i en personalsak og trakk seg deretter ut av FA. Han arbeidet da en tid for Norea Radio og i Blå Kors.

Welander skrev mange sanger, men er mest kjent for Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys (1922) og Navnet Jesus blekner aldri (1923). Den første har en direkte henvisning til Welanders eget liv da han mistet synet på Rjukan.

Om sangen "Navnet Jesus" skriver Welander selv slik (i Kristen sang og musikk):

"Det var sommeren 1922 at den første gnist til denne sang ble tent. Frelsesarmeen hadde sin årskongress i Oslo under ledelse av general Bramwell Booth, som særlig er kjent som 'misjonsgeneralen' på grunn av sin store iver for å bringe evangeliet til de ikke-kristne land. Som et ledd i kongressen holdtes et misjonsmøte i Calmeyergatnes Misjonshus som var  helt fullsatt for anledningen.

Blant misjonærer som deltok, var fem representanter for misjonsarbeidet i Zululand. Det var den hvithårede veteranen engelskmannen Allister Smith og de to norske misjonærparene Lars og Anna Jarnes og August og Olga Gundersen. Disse sang en sang på Zulu-språket, og musikalske som de alle var, improviserte de på zuluernes vis flerstemmig sang. Sangen på det fremmede språk grep forsamlingen sterkt, og opplevelsen ble ett av kongressens høydepunkter. Den egenartede melodi fenget med en gang og ble snart brukt til forskjellige religiøse sanger med samme versemål, f. eks. "Hvilken venn vi har i Jesus".

Jeg følte imidlertid sterkt at zulu-melodien, som den kaltes,  burde ha sin egen originale tekst som stod i samsvar med ånden i det nevnte misjonsmøte, men det tok tid før temaet og inspirasjonen kom."

Da FA hadde sitt 35 års jubileum i 1923,var det møte i Frelsestemplet der brigader Joachim Myklebust talte. Han hadde tekst fra Salme 72, 17: Hans navn skal bli til evig tid...

"Da fikk jeg både tema og inspirasjon. Stille listet jeg meg ut av møtet og unngikk å tale  med noen for ikke å bli avledet. På lokaltoget til Lørenskog satte jeg meg ned for meg selv i en krok og skrev den første del av sangen. Kommet hjem, gikk jeg straks inn på mitt soverom, og der i nattens stillhet, under dyp kjensle av Guds nærvær, ble resten av sangen skrevet.

Teksten ble kort tid etter sendt til Frelsesarmeens musikkdirektør i Sverige, nordmannen Klaus Østby, som skrev ned zulu-melodien og harmoniserte den. Ikke lenge etter ble sangen med tekst og musikk publisert både i det norske og svenske Krigsropet."

[Det finnes en annen versjon om det siste verset - det kan oppfattes som et tillegg til Welanders forklaring. Og han har selv gitt denne versjonen en gang på Krigsskolen: Da han kom hjem til Lørenskog, stod han ute på trappa og så opp til himmelen. Det var overskyet som ved et tordenvær. Da så han plutselig en revne mellom to skyer, og der blinket en stjerne. Det kunne likne på et fyrlys. Og da gikk han inn og skrev: "Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn."]

Teksten til Navnet Jesus ble trykt i Krigsropet, og brukes både i Frelsesarmeens korps og andre steder.Den er spilt inn på plate en rekke ganger. Den er trolig den norske sangtekst som har nådd lengst ut i verden. Den er oversatt til en rekke språk, bl.a. japansk. I påsken 1995 kåret TV2 Navnet Jesus til “Tidenes salme” gjennom en seeravstemning.

(Noe stoff er hentet fra leksikonet Snl.no der N. P. Enstad har en artikkel og fra en artikkel av Jens Rognsvåg. Artikler om Welander og sangen "Navnet Jesus" i leksikonet Kristen sang og musikk, bind 2, er også benyttet m.m.) NDH.

50) Patric Hamilton.

Patric Hamilton

Den første lutherske martyr i Skottland i reformasjonstiden var Patric Hamilton. Han var født i 1503 av en aristokratisk familie og ble sendt til Paris for å gå på skole 12 år gammel og ble der i fem år. I 1523 kom han til St. Andrews universitet i Skottland og studerte teologi. Han møtte reformasjonstanker og ble grepet av dem.

I 1527 falt han i unåde hos erkebiskop Beaton og ble tvunget til å flykte til Tyskland der Luthers lære var sterk. Der møtte han både Luther, Melanchton og Tyndale – den siste oversatte Bibelen til engelsk. Nå skrev han også sin eneste bok, ”Commonplaces” der han redegjorde for sine reformasjonstanker om rettferdiggjørelsen. Den ble grunnleggende for reformasjonen i England og Skottland.

Senere det året kom han tilbake til hjemlandet ved hjelp av Beaton under dekke av å få en samtale med ham. Men grunnen var i virkeligheten å få ham fengslet og drept før vennene fikk hjulpet ham. Den katolske presten Aless kom til ham i fengslet for å overbevise ham om den katolske tro. Men det motsatte skjedde: Presten ble omvendt til luthersk tro.

Dødsdommen skjedde ved kirkelig rett, og Hamilton ble brent på bål i St. Andrews i 1528. Hamilton var kjent blant folk og hadde en viss innflytelse. Den katolske kirke mente de kunne kremme andre fra å støtte reformasjonen ved å ta ham. Målet deres var å stanse de reformerte.

Det motsatte skjedde, slik det ofte skjer. Mordet skapte diskusjon i byen og folket og sympati for den døde og hans tro. En sa det slik: Røyken fra Patric Hamilton på bålet påvirket alle som så den og bålet. Da Hamilton gikk på bålet, sa han til tjeneren sin: ”Det jeg skal lide nå. Min kjære venn, synes å være fryktelig og bittert for kjøtet. Men husk, det er inngangen til det evige liv. Ingen som fornekter Herren, får eie det.”

Han bar smerte eved ilden med tålmod, og det vakte sympati i landet når det ble kjent. Før han døde, løftet han sine øyne mot himmelen og sa: ”Hvor lenge, Gud, skal mørke dekke dette landet? Hvor lenge vil du tåle menneskenes tyranni?” Og mens flammene dekket kroppen hans, ropte han til slutt: Herre Jesus, ta imot min ånd!

Også presten Aless som var blitt omvendt ved ham, ble fengslet og brent når det ble kjent.

-

49) John Williams.

John Williams.

Blant misjonærer har det vært mange martyrer. Også i vår tid har noen lidd døden på misjonsfeltet. Engelskmannen John Williams er en av dem.

Han var født 29. juni 1796 i Tottenham ved London. Han var av kristen slekt, hans mor var datter til den gudfryktige Jacob Maidmeet. Og presten i hans menighet startet en misjonsforening høsten 1815, som naturlig nok påvirket ham. Før hadde han ikke bekymret seg noe for hedningene, men nå kom en tid der han tenkte på dem i flere måneder, sier han. Han bad til Gud om lys.

Det som skapte nøden var tanken på hvor mye en udødelig sjel var verd og hvor elendige hedningene var åndelig sett. Og misjonsfolket ville sende ham ut. 29. okt. 1815 ble han gift med Mary Chauner som var søndagsskolelærer bl.a. Dagen etter ble han ordinert til misjonær sammen med åtte andre, bl. a. den kjente misjonæren Robert Moffat. 17. nov reiste Willimas sa de farvel til fedrelandet. 

Han blir kalt ”Sydhavsøyenes apostel”. 21 år gammel drog han ut for å virke som misjonær på øyene i Stillehavet. Lenge gikk det bra. Han reiste fra øy til øy og talte til folket om Jesus Kristus som kunne frelse dem fra frykt og tvil og alle synder. Underlige opplevelser fikk han også, som på øya Samoa. Han var ikke før kommet i land, før folket kom løpende ned mot stranda og ropte: ”Vi er kristne, men vi venter på en båt som skal bringe oss noen som kalles misjonærer. De skal fortelle oss om Jesus. Er det du som skal komme?”

Og John Williams kunne svare ja – med tårer i øynene. Det var det han mest av alt ville: Fortelle om Frelseren. Etter en kort tur tilbake til England i 1838, kom han ut til øyene igjen. Denne gangen ville han til Eromanga-øyene. Folket der var kjent for å være ville kannibaler. Maten deres var mennesker så sant de fikk tak i noen. Få hvite hadde våget seg inn der før uten å bli drept. Nå ville Williams forsøke.

Da han nærmet seg en øy, sendte han bud inn til de innfødte etter vann. Det fikk han, og han tok det som tegn på at de var vennligsinnet overfor fremmede. Dermed gikk han i land ved en elvos, men ble straks overfalt av de innfødte. Han forsøkte å flykte, men falt sammen like i strandkanten og ble drept der. De ville åt misjonærene, bare beina lå igjen. De ble siden hentet og gravlagt nær misjonsstasjonen på Apia.

På dette stedet er det senere bygget en misjonsstasjon og folket ble kristne. Mary satt igjen som enke. De kristne på øyene omkring sørget da nyheten nådde dem. John Williams ble 43 år gammel og døde 20. november 1839.

Dødsbudet om Williams ga folket i England inspirasjon til videre arbeid. Det var flere steder der evangeliet ikke hadde nådd inn. Nå kjøpte de et misjonsskip som de kalte ”John Williams” som brakte nye misjonærer ut i verden.

Det har ofte vært slik: Martyrenes blod er kirkens sæd.

Det er skrevet flere bøker om John Williams, noen er også på norsk, av: Iris Clinton,Ph. Matthewman, C. Northcott, I.E.H. Williams og W.F. Besser.

48) Thomas Cranmer.

Reformasjonen i England fulgte stort sett andre baner enn i flere andre land. Det var i selve kongefamilien det stod strid. Skiftevis fikk de katolske og protestantiske konger. Ikke før hadde en innført reformasjonen, før en ny regent kom på tronen som ville føre kirken tilbake til Rom. I slike tider måtte mange bøte med livet.

En av dem var Thomas Cranmer. Han var blant de vel 300 som led døden for sin tro. Han var født i Nottingham 2. juli 1489, og slekten kom fra Normandie. Den kom til England med Wilhelm Erobreren. Da han var 14 år gammel begynte han ved universitetet i Cambridge der han studerte språk og teologi. Han leste mye i bøker av Erasmus av Rotterdam, Luther og le Fevre.

Han giftet seg da han var 23 år gammel, men hans hustru døde året etter. I 1523 ble han lærer i teologi og var med og oversatte Bibelen. I virkeligheten regner mange ham som den bærende kraft i reformasjonsarbeidet i England. Det var han som for det meste skrev den engelske kirkes liturgibok, som kalle ”The Book of Common Prayer”. Det gjorde han også med trosartiklene, som er de 29 ”Articles of Religion”. I tillegg skrev han flere prekenbøker.

På denne måten så det lyst ut for den evangeliske tro og kirke.

Men så kom omslaget i 1553. Den katolske Mary ble dronning, og Cranmer forstod hva som ventet protestantene. Derfor bad han dem om å forlate landet, men selv ville han bli for å forsøke å redde det som kunne reddes. På denne tiden var han erkebiskop i Canterbury, i virkeligheten den første protestantiske leder i England.

I 1554 ble han sammen med Ridley og Latimer fengslet og satt i det berømte Tower of London og senere flyttet til Oxford. En lang og omstendelig prosess begynte med forhør og vitneforklaring. Hans fiender var fast bestemt på å slå ham. Begge de to andre led martyrdøden før Cranmer.

Den 21. mars 1556 ble han ført til bålet utenfor Balliol College. Doktor Cole holdt en lang tale til forsamlingen og Cranmer. Til slutt fortalte han den dødsdømte at han snart skulle dø, og da skulle det holdes messe for ham i alle kirkene i Oxford for å hjelpe sjelen hans.

Deretter fikk Cranmer lov til å tale – han skulle bekjenne at han var en sann katolikk. Han hadde vaklet den siste tiden i fengslet i håp om å bli fri. Nå stod han åpenlyst fram og bekjente sin sanne tro. Fox gjengir hele talen han holdt ved bålet, han var jo Cranmers samtidige. Mot slutten sa han:

”Jeg gjorde en stor synd da jeg skrev erklæringen om mitt frafall … Men jeg fornekter paven som er Kristi fiende og Anti-Krist, med hele hans falske lære.” Nå strømmet tårene nedover kinnet hans, og noen av dem som stod nær ham, ropte: Stopp munnen hans – før ham bort! Og dermed drog de ham bort til bålet og truet ham med at snart skulle han være i helvete. Så lenket de ham fast og tente bålet.

Da det begynte å brenne nær ham, rakte han ut sin høyre hånd, som hadde undertegnet frafallsbrevet til dronningen med, for å, brenne den først. De som stod nær ved ham, hørte ham si: Min uverdige hånd. Og før han segnet om og oppgav ånden, hvisket han: Herre Jesus, ta imot min ånd.

Cranmers martyrium skapte en veldig motstand og opposisjon mot katolisismen blant folket. Dronningen fikk tittelen: Maria den blodige, den bar hun med rette.

47. Arne Aano

Arne Aano

”Den syngjande konditor” var frå Sauda i Ryfylke. Han var son av ein bakar og blei sjølv bakar. Faren, Kornelius Andersen, si slekt kom frå Sør-Karmøy, frå ein liten gard ved ei å, ei elv der. Men dei kalla seg Andersen. I 1899 flytte han til Sauda og vart ein frigjort kristen i vekkinga på Sand i 1904.

Og i den første tida då Arne reiste i Ryfylke, kalla han seg og for Arne Andersen. Han tok til i 1942 som songar og evangelist i Misjonssambandet, som då heitte Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund. Under krigen stilte han seg frimodig opp i gata med trekkspelet og song julesongar, rett framfor augo på tyskarane. Og dei sa ingen ting imot det.

Etter kvart kalla familien seg Aano etter elva (åno) på Karmøy. Og Arne kjente at Gud kalla ham til arbeid i sitt rike. I fleire år reiste han ut på einskildturar og fekk står i store vekkingar i bygder og byar. Han hadde folk nok i bakeriet i Sauda så han kunne vera ute.

Men det var lang veg frå Sauda inne i fjorden og til byen, som for folk flest her var Stavanger. Då kom tanken: Me flytter dit. Bakeriet vart selt og dei flytte inn i nytt hus på Madla. Der hadde hann innreia eit lite bakeri i kjellaren slik at han kunne driva som hobbybakar i ferien.

Ein gong var han i Vikedal og stod i mange veker på bedehuset i Osen saman med ein annan forkynnar. Dei prøvde med møter lenger oppe i Dalen, men der ville det ikkje løysa ut noko. Eg hugsar godt at Arne sette seg ved bordet der framme når møtet var slutt og grein. Så kom det sårt: Gud kan ikkje bruka meg her! Og det vart ikkje meir av møta den gongen.

Både vekkinga og misjonen greip Arne. Han hadde det i arv frå faren. Han vart brukt  til vekking mange stader, for folket kom som regel når Arne kom. Songen lydde klokkeklår og smilet var ikkje langt borte.

Ei av stadene var Finnøy i Rogaland. Det var i 1964-65. Det store bedehuset var fylt kvar kveld. Etter eit møte følte Aano og andre at det hadde vore stengt og åndeleg tungt. Han var inne på same tanken som før: Det nyttar ikkje her. Men før dei forlet bedehuset den kvelden, bad dei saman. Ein frå bygda kom bort til Aano og sa: Du må ta deg ein tur opp i stova til N.N. før du legg deg i kveld.

Den tungsindige konditoren rusla bortover vegen, måtte liksom samla krefter til den siste gjerninga i dag. – Stova var full av folk. Alvorlege menneske sat med bøygde hovud og tårer på kinn. Det var verdslege folk, som søkte liv i Gud. Dei var komne i syndenaud og fått omsut for sjela si.

Då vart det bønestund. Med gråt – og med song. Etter ei stund stråla dei va glede. Guds rike hadde vunne ein siger på øya. Og det var mange møte denne vinteren, og mest kvar heim hadde fått nye kristne hjå seg.

Når forkynnaren fortalde om dette etterpå, sa han berre: ”Me var så gripne.” Det nytta å be – Gud vil gjesta folket sitt. – Denne hendinga seier mykje om forkynnaren Arne Aano.

Han fekk mange år i tenesta etter dette, men ikkje alle stader hende de slike store ting. Litt om senn vart han gamal og sliten og måtte slutta av. Til Misjonens sin herre kalla han heim.

(Må utfyllast.)

-

46. Thormod Rettedal.

Thormod Rettedal.

Me har ikkje tal på alle dei soger som er fortalde om denne predikanten i Rogaland. Og me kan heller ikkje nemna opp alle dei vekkingar han var med i. Men han var ein reiskap med mykje nåde frå Gud. Mange fann fred med Gud under talarstolen hans. Her skal me nøya oss med nokre enkle og isolerte pennestrøk om han.

Han kom frå Høgsfjord i Rogaland og var fødd i 1849. Han var ein modig gut og svara presten vel på konfirmasjonsdagen. Han vart spurt om han ville forsaka djevelen og alle gjerningane hans. Då kom svaret: ”Eg tru, eg vil dæ.”

Tidleg møtte han Guds kall, men fekk ikkje sjelefred og vissa før han var 24 år. Han var då på sildefiske i Nordland der det braut ut ei alvorleg vekking på fiskefeltet. Etter store indre kampar, rann lyset og han kom heim som ein ny mann.

Rettedal byrja kort etter som ”bibelbud” for Lutherstiftelsen. Presten Kobro hjelpte han den første tida. Han skulle reisa rundt og selja biblar og andre skrifter og kunne halda forsamlingar og lesa or bøkene for folket. Han kom ofte til små og avsidesliggjande stader. Dette var ein del av Johnsons ”naudprinsipp” der lekfolk skulle gjera det prestane ikkje nådde.

Den første turen gjekk innover i Ryfylke der han lei mykje vondt. I Suldal heldt han på å frysa i hel. Der måtte han liggja i eit gammalt stabbur. Det var midt på vinteren og snøen fauk inn i rommet så Rettedal måtte småspringa rundt i rommet for å halda varmen. Neste natt fekk han sova på loftet i huset der husfolket låg. Då takka Rettedal Gud og bad lenge utover natta. Då byrja vekkinga i bygda. Slik gjekk det mange stader.

I slutten av 1870-åra vaks Indremisjonen fram, og Rettedal fekk kall til å reisa der. Han fekk frie hender og opplevde mange vekkingar i bygdene. Han fekk også tala på større stader nå. Då kom han ofte i konflikt med prestane. Rettedal likte ikkje strid, men elska sanninga og kjempe for den.

I 1879 kom Rettedal for første gong til Hidra ved Flekkefjord. Denne gongen kom han i strid med metodistar og andre frie kristne på øya. I 1850-åra hadde det gått ei vekking over staden Kirkehamn. To sjømenn hadde høyrt presten Lammers i Skien og kom deretter heim og forkynte folk folket. Desse vitnemåla fengde i folk og mange vart omvende. Privathusa vart for små til forsamlinga, og dei bygde sitt eige hus i Kråkedalen i 1862.

Sytten år etter kom Rettedal, og heile øya ville høyra han. Både metodistar og frie og lutherske kom saman då, og striden byrja. Rettedal var klår i luthersk lære. Og dei som fylgde han, meinte at dei og måtte byggja sitt eige hus. I 1881 stod huset ”Getsemane” ferdig, med plass til 5-600 menneske. Rettedal kom att fleire gonger i tala der.

I 1885 kom han til Visnes på Karmøy. Der var store kopargruver og mykje folk bedd der ikring, om lag 3000 menneske. Ein dag hadde han møte kl. 4 ettermiddag på bedehuset. Deretter ville han gå bort til dansesalen i gruvebyen. Han hadde høyrt om synda og dansefestane med drikk og slagsmål.

I ein pause gjekk Rettedal og A. Nilsen fram på golvet o tok til å syngja: ”Å., at eg kunne min Jesus prise som eg av hjertet dog så gjerne vil.” Då var det stille så lenge songen varde. Deretter dansa folket vidare. Då ropa Rettedal ut med høg røyst: No må de dansa skikkeleg når det først gjer det! Han visste korleis dansen skulle vera.

Då ropa ei ung jente fortvila: ”Me går til helvete heile kula.” Og ein svær kar kom bort til Rettedal og sa: ”Eg tenkjer det er best at du Rettedal preikar til oss.” Og Rettedal preika. Ein etter ein seig folk i kne og ropa på Gud. Guds Andre slo sterkt ned i folket og mykje folk i bygda vart frelst. Det gjekk ikkje utan motstand, men det vart ei ny tid på staden.

Det var truleg etter dette at biskop Heuch kom på visitas til Avaldsnes og møtte vekkingsfolket på veg til kyrkja. Dei song dei nye vekkingssongane og biskopen undra seg. Då ropa han ut: Dette må vera dei heilage si øy (”Insula sanctorum”).

Rettedal kom også til Bergen, og det vart ein av dei beste arbeidsplassar han hadde. I åtte år på rad vitja han hovudstaden på Vestlandet. I 1890 var han der i 7 månader. I byrjinga reiste han for Indremisjonen, men gjekk over til Kinamisjonen då den vart skipa.

Det kom klagemål mot mannen fleire gonger. Han var for hard og grov i talemåten og ymse anna. Men tida hans gjekk mot slutten, og 4. jan. 1909 heldt dei avkilsmøte i Kinahuset i Stavanger. Kista vart ført til Høgsfjord og gravlagt der. Ein stor minnestein vart sett over han der.

45. Elias Blix.

Nynorskdiktaren Elias Blix.

Blix var fødd 24. febr. 1836 på garden Våg i Gildeskål i Nordland og døyde i 1902. Far hans døyde då Elias var tee år gammal, og mora gifte seg om att med Ole Helgesen. Han vart mest kjend som salmediktar, og sokneprest Harald Eintveit i Vikedal kallar han ”ei av dei store skaparåndene i norsk salmedikting” (DM 24/2.-11).

Blix var norsk teolog, professor i hebraisk og kyrkjeminister i 1884-88. Han vart aldri tilsett som prest, men er mest kjend som salmediktar. Han var også med ved omsetjinga an Bibelen til nynorsk. Han skreiv óg vakre og kjenslevare natursongar med skildringar av natur og folkeliv. ”No livnar det i lundar, no lauvast det i lid,” er ein av dei.

Og nynorsk var det rette målet for han, og han gjorde mykje for at song og dikting kom nett på det målet – landsmål, som det heitte før. Ja, Bjarte Botnen i Vårt land seier om Blix (24/2-11): ”Han som kristna nynorsken.” Me veit godt at det var Ivar Aasen som henta nynorsken fram or den norske soga og folket vårt. Det vart eit levande skriftspråk slik det og var talemål.

Men med Blix vart nynorsk liksom meir offentleg og lovleg. Han var ansvarleg for jamstellingsvedtaket i 1885: Nynorsk og bokmål vart stilt likt i skule og samfunn etter kvart.

Han skreiv om lag 200 salmar, og av dei er det 71 i vårt noverande Norsk Salmebok. I Sangboken er det 33 salmar av han og 14 omsette salmar. Då han var 60 år i 1896, hadde han samla nokre gjester. Til dagen hadde han skrive ein song som han no las opp for dei. Det var songen: ”Å, eg veit meg eit land langt der oppe mot nord.” Han tenkte nok på Nordland der han kom frå. Han hadde ei oppleving der som sette såre merke.

Han kom heim, truleg sumaren 1866 då han hadde teke eksamen i teologi. Somme ville han skulle preika i kyrkja i Gildeskål då. Men soknepresten sa nei. Det er nemnt to grunnar for det. Den eine var han presten ikkje tykte det sømde seg at ein fiskarson frå bygda skulle tala Guds ord i kyrkja. Den andre som er nemnt er nett nynorsken. Han brukte nynorsk, og den hadde han møtt i Tromsø der han gjekk på seminaret for å bli lærar i 1852. I songen frå 1896 er merke etter dette nei: ”Å, eg lengtar så tidt dette landet å sjå. Og det dreg meg så blidt når eg langt er ifrå.” For han kom aldri attende til Gildeskål etter den hendinga.

Sjølv om nynorsken ser ut til å gå attende i folket vårt, vil Blix verta hugsa for diktinga si i lange tider. For diktinga hans er som teke ut av sjølve folket.

-

44. John Olav Larsen.

John Olav Larsen.

John Olav Larsen var evangelist det meste av sin tid, knyttet til Det norske Indremisjonsselskap, og var en tid lærer ved bibelskolen i Staffeltsgate. Men i årene 1971 til 1976 var han generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon og senere landsekretær i Misjonsalliansen. Han døde i 2009 81 år gammel og var fra Hellvik ved Egersund. Han stod i mange vekkelser flere steder i landet. Godt kjent ble møtene i Sør-Audnedal i Agder. I 1957 og 1958 talte han på Jordal Amfi på stormøter i hovedstaden. I begynnelsen av 1960-årene startet han også Justøya Bibelcamp. Han har også talt f. eks. i Trondheim domkirke. I de siste årene av sitt liv var han prestevikar i Den norske Kirke.

Et særtrekk ved Larsen var hans åpne sinn, frimodige forkynnelse og treffende bilder og illustrasjoner. Der var han en mester. Han kunne fortelle morsomme historier og noen trodde kanskje at den lette tonen var selve poenget. Men så kunne han øyeblikkelig snu hele poenget om til et veldig alvor som ofte satt som naglet i sinnet vårt. Hans forkynnelse var kanskje ikke dyptgående dogmatisk sett, men han kall var å være vekkelsesevangelist. Og der var han klar med tale om omvendelse og tro på Jesus som veien til himmelen.

Larsen hentet mange ideer fra USA der han var i 1958 og hørte bl. a. Billy Graham. I Norge ble han en tid kalt for ”Norges Billy Graham”. Rolf Listrøm fra Sverige var med i mange år som sanger, men han hadde også andre sangere med seg. Den siste tida bodde han på sykehjem på Bryne.

Han skrev flere bøker og hefter:

En åpen dør 1957, Den nye begynnelse 1958, Elsket av Gud 1961, Fra høvelbenk til misjonsmark 1964, Kraft fra det høye 1968, Gi deg nå helt til Jesus 1969, Gud vil vekkelse 1970, Det glade fastland 1975.

-

43.Philipp Melanchthon.

Philipp Melanchthon. 

Egentlig var navnet hans Philipp Schwarzerd, som kommer tysk for Svart Jord . Han var født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, og døde 19. april 1560 i Wittenberg. Han var en tysk reformatorisk teolog og forfatter.

Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede 19 år gammel gav han ut en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Luthers gode venn og støttespiller. De arbeidet nært sammen, og han tilegnet seg snart luthers reformasjonstanker. Allerede i 1521 utga han sin dogmatikk, Loci, som er en enkel framstilling av hovedbegrepene i den kristne tro.

Men da Luther skrev mot Erasmus og avviste humanismens menneskesyn, ble det avstand mellom de to. Senere opplag av Loci var preget av det. Men Melanchthon var lærd og fikk stor innflytelse ved sine skrifter. Han underviste fremdeles ved universitetet i Wittenberg, og mange nye studenter kom.

Augustana, den lutherske bekjennelsen ved møtet i Augsburg, er også Melanckthons verk i stor grad. Men han fjernet seg etter hvert fra Luther. Det kommer tydelig fram i 1540 og 1541 om rettferdiggjørelsen. han ville til og med forlike seg med katolikkene og mente det var mulig. Etter hvert ble lutheranerne splittet i to partier: Filippister (som fulgte Melanchthon) og gnesiolutheranere (som ville verge den rette, ekte lære).

Han skiller seg ut fra Luther på flere punkt (uten at vi skal gå i deltalj om det her). Han var f. eks. uenig i Luthers syn på loven og mennesket og mente vi kunne nå fram til Gud ved fornuften og at vi har en fri vilje. Han har preget reformasjonen. H. Lindstrøm sier at "få teologer har hatt så stor betydning som han" (NTU II). Synet på nåden og den frie vilje, og nattverden var viktige element i forskjellen.

-

42. Olav Hodne.

Olav Hodne

Hodne kom til India i februar 1948 – og arbeidet blant annet ved misjonsstasjonene i Shilong, Sevapur 
og Cooch Behar. Han var også knyttet til misjonens tehage.Hodne vokste opp i Bergen. Han tok artium
 i 1941 og begynte deretter ved Misjonsskolen i Stavanger. Han ble uteksaminert derfra i 1946 og
 fullførte de teologiske studier ved Menighetsfakultetet i 1947. Etterpå sluttet han seg til Santalmisjonen.
Olav Leonard Harry Hodne (født 16. juni 11921 i Lindås, død 29. okt. 2009) var en norsk misjonær. 
Han arbeidet mange år som lærer og misjonsprest for Den norske Santalmisjon i India.

.

Hodne var i utgangspunktet prest, forkynner og underviser, men etter hvert kom han inn i et omfattende 
arbeid blant annet med flyktninger og gatefolk i Calcutta. Fra 1970 ledet han hjelpearbeidet blant 
flyktninger i Bangladesh og India. Da organisasjonen Lutheran World Service planla en markert opptrapping
 av innsatsen for flyktningene ble Olav Hodne i november 1974 utnevnt til direktør for organisasjonens
 hjelpearbeid.

Som misjonær i India bygget Hodne opp enn rekke såkalte fortausskoler. Dette var nettopp skoler på 
fortauene. Fattige barn fra slummen ble der renvasket og hadde undervisning på gaten. Fortauskoler ble 
etter hvert et begrep i Calcutta. Der i byen fikk han på grunn av sin innsats for de aller fattigste etterhvert 
et ry som en mannlig variant av den mer berømte Mor Teresa, som han samarbeidet med, i den grad at 
en lokal storavis begynte å omtale ham som «Father Teresa».

Hodne tok tidlig i bruk metoder som senere er blitt mer alment benyttet og betraktet som veldig god 
bistand, da særlig mikrokreditt, altså smålån til enkeltmennesker og grupper for at de skal bli selvhjulpne.
 Dette var en metode han benyttet både i Calcuttas slum og fattigkvarterer, og andre steder der han virket.

Hodne var også knyttet til Strømmestiftelsen - og var grunnlegger av organisasjonen Rangpur Dinajpur 
Rehabilitation Service, en av Strømmestiftelsens partnere i Bangladesh. Han arbeidet også som konsulent 
for Strømmestiftelsen, og var med i denne organisasjonens styre.

Hodne var dr. theol fra 1967 med avhandlingen L. O. Skrefsrud, missionary and social reformer among 
the Santals of Santal Parganas. Han forfattet også en rekke bøker innenfor ulike sjangrer.

Hodne var også flere ganger kandidat til Nobels Fredspris, og ble blant annet nominert av Mor Teresa hele 
tre ganger.

Olav Hodne var far til Kari Hilde Hodne French og morfar til Joshua French. ^{Hodne fikk en del utmerkleser for sitt
 arbeid,} Nansenmedaljen^, Kommandør av St. Olavs Orden^[2], Wittenberg Award (formidles av den amerikanske 
organisasjonen «Luther Institute»)^[4] og Hjelp Til Selvhjelp-prisen fra Strømmestiftelsen. Av bøker han har skrevet, 
kan vi nevne her:

Ungdom, kom, se og hør om Santalmisjonen. 1945. I gode og onde dager : Anna Onsum Skrefsrud 1838-
1870. 949Lars O. Skrefsrud : Kerap - jungelfolkets høvding. 1952, Och säden växte : från mission til kyrka 
i Cooch Behar. 1959Pionermisjonærene tar fatt : glimt fra Santalmisjonens historie. 1960, L. O. Skrefsrud,
 missionary and social reformer among the Santals of Santal Parganas. 1966, The seed bore fruit : a short 
history of the Santal Mission of the Northern Churches, 1867-1967. 1967Santalmisjonens historie : med 
særlig henblikk på utviklingen i India 1867-1967. Bind 3: 1911-1967. 1992, Oppreisning. Misjonæren og
 vitenskapsmannen Paul Olaf Bodding. 2006.

(Vesentlig fra Wikipedia.)

41. Anselm.

Anselm av Canterbury

født ca. 1033 d. 1109 var erkebiskop i Canterbury i England fra 1093. Men han var fra Italia. Han rømte hjemmefra etter uenighet med faren og reiste omkring i flere år før han slo seg ned i Normandie og ble munk. 

Anselm av Canterbury la fram sin objektive forsoningslære i skriftet "Cur Deus homo?" (Hvorfor ble Gud menneske?) i 1098. Den stod i motsetning til den gamle oppfatningen av forsoningen. Før hadde man ment at Kristus ved sitt offer i døden befriet oss fra dødens rettmessige herredømme over oss, eller han løste oss fra djevelens krav på oss. Athanasius har skrevet om den første varianten. Man betraktet gjerne forsoningen som et rettslig oppgjør mellom Gud og Satan.

  Anselm utviklet en helt annen lære. Han viste hvorfor Gud måtte bli menneske og at Kristus med nødvendighet måtte dø på korset. Auléns klargjøring av hans tankegang i 7 punkt er så interessant at vi refererer den noe forkortet her. Den er også et eksempel på logisk tankeføring der han på rasjonell måte ville forklare Guds verk,[i] jfr. hans "gudsbevis". Han resonerer slik om forsoningstanken:

  1. Alle mennesker er pliktige til å underordne seg Guds vilje, men ved synden har de sviktet dette. Ved sin synd har mennesket unndratt Gud den ære som tilkommer ham, sviktet den oppgave Gud gav dem, og gjort det umulig å innta den plass i Guds rike som Gud hadde utsett for dem. De har altså gjort Guds plan til intet for seg.

  2. Gud plan kan aldri gjøres til intet selv om mennesket svikter. Gud måtte derfor overvinne hindringen og gjenopprette gudsriket.

  3. Guds mål kan nå bare vinnes ved godtgjørelse (lat. satisfactio, som det sentrale begrep i Anselms forsoningsteori). Mennesket måtte føres tilbake til den tilstand det var i før syndefallet. Men det kan ikke skje ved at Gud er barmhjertig som om synden ikke eksisterte. Det ville stride mot rettferdigheten. Enten må mennesket straffes som en "godtgjørelse" eller mennesket må gi en frivillig godtgjørelse. Men straffen kan ikke føre til målet: å gjenopprette Guds ære og plan. For da ble mennesket utelukket fra den. Godtgjørelsen (satisfaksjonen) er dermed den eneste veien.

  4. Men mennesket er ikke i stand til å gi en slik godtgjørelse. Mennesket kan aldri gi Gud mer enn det er skyldig å gi Gud, altså utover sin plikt. Og skulle det likevel kunne det, skulle det aldri kunne gi Gud en slik godtgjørelse som er "i overensstemmelse med syndens mål". Bare den som ikke forstår hva synden er, kan betvile dette. Ettersom synden er synd mot Gud vilje, medfører den en uendelig skyld.

  5. Bare gudmennesket kan gi en slik godtgjørelse. Gud måtte få erstatning for menneskets synd "med noe som er større enn alt det som er utenom Gud". Men bare Gud står over alt det som ikke er Gud. Altså kan ingen gi godtgjørelsen utenom Gud selv. Men hvis nå godtgjørelsen likevel må gis av et menneske (fordi det er mennesket som er skyldneren), må det skje ved et gudmennesket (lat. ergo necesse est ut eam faciat deus homo). Dette er hovedpunktet i hans framstilling.

  6. Gudmennesket Kristus har tilveiebrakt den nødvendige godtgjørelse (satisfaksjon) ved sin frivillige død. Her gjør Anselm et formelt skille mellom Jesu liv og død. Som mennesket var han hele livet skyldig å lyde Gud og kunne ikke gi Gud noe utover det. Men han var ikke skyldig å dø ettersom han var syndfri. Men han kunne frivillig underkaste seg døden. Og nettopp det gjorde han til Guds ære. Hans frivillige død var derfor en fortjeneste (et meritum innfor Gud). Det er en gave til Gud (ikke til djevelen eller døden som i tidligere tid).

  7. Gud kan ikke la denne gaven være uten gjengave og takk. Ettersom Kristus er Gud og eier alt, kan Gud ikke gi ham noe som han ikke allerede har. Guds gjengave må derfor rette seg mot dem som Kristus ville gi den, nemlig mennesket. Da er målet eller godtgjørelsen nådd: Kristus har overvunnet djevelen og Guds rike opprettet.

  Konklusjonen hos Anselm er: Verden kan ikke høre noe som er mer etter fornuften: Guds barmhjertighet finner vi nå så stor og slik i harmoni med hans rettferdighet at den ikke kan tenkes større og mer rettferdig.

  Men Anselms forsoningssyn var ikke enerådende i middelalderen. Den subjektive forsoningslære ble utformet av Pierre Abelard (1079-1142), "mer eller mindre som et svar på Anselms teori".[ii] Han har et annet utgangspunkt. Det er ikke Gud som skal forsones, men mennesket. Hindringen ligger i oss, i vår manglende tillit til Gud. Han er ikke opptatt av Guds vrede, men av at mennesket føler avstand til Gud.

---

[i].Dette betyr ikke at hans tankeføring er uimotsigelig eller ble antatt i alle deler.

[ii].Per Lønning: Kristen tro, s. 178.

40. Plotin.

Nyplatonismen og Plotin er en annen grein som vi kort skal ta med her.[i] Den har likhetspunkter med kristendom og gnostisisme. Den viktigste lederen er Plotin d. omkr. 270 e. Kr. Hans hensikt var å forsøke å forene "platonsk transedens og stoisk immanens" (Aulen). Plotin lærte at sjelen var tilsølt i materien og måtte befris. Gud var opphøyet over tid og forandring og kunnskap om ham. Han er langt bort og slik transedent. Fra denne "gud" hadde alt gått ut (emanert), slik lyset kommer fra solen. Denne "utgåen" er samtidig et frafall fra "gud", og lengst borte fra ham er materien. Nærmest "gud" er fornuften (gr. nous) som blir identisk med Platons ideverden. På samme måte som i gnostisismen lærte de at sjelen var fanget i materien. Bare ved hjelp av intuitiv kunnskap kunne kontakt og forbindelse oppnås. Gud kan bare fattes ved å erfare hans nærvær. Frelse er at sjelen befris fra kroppen, også her ved askese, verdensflukt og trekke seg stille tilbake fra alt. Den blir gradvis renset. Det høyeste stadiet er når sjelen synker ned i det gudommelige i den mystiske ekstasen. Da fylles mennesket med Guds lys og blir ett med gudommen. - Også her er en slags dobbel frelsesvei som i gnostisismen: Alt stiger ned fra Den Ene (gud)(dvs. emanasjon) i ideverden ned til den tilsølte sjelen i materien. Men samtidig må mennesket arbeide seg opp til Den Ene ved dyder og innsikt.[ii]

  Povl Johs. Jensen har gitt en større oversikt over Plotins lære som viser at han har et større læresystem enn her angitt.[iii]

  Til sammenligning kan vi illustrere kristendommens frelsesvei som en soteriologisk nedstigning ved inkarnasjonen og det som fulgte. Kristus har alene tatt på seg å frelse verden. Vår tro kan ikke sammenlignes med noe av det mennesket gjør i disse gamle filosofiene. De var egentlig bare bygt på menneskets egne gjerninger.

Det er særlig tre ting Augustin overtok fra Plotin:

  1) Forestillingen om en åndelig verden og en rent åndelig Gud. Han omtalte Gud som "lys", men i en annen betydning enn Plotin.   

2) Det er en betingelse for liv i den åndelige verden at man vender seg bort fra  den sansbare verden.

  3) Plotins lære om grader av "eksistens" der det materielle var nullpunktet i eksistensskalaen og Gud som det høyeste, han strømmer over av eksistensfylde. Ut fra dette lærte Augustin at det onde ikke eksisterer uten som mangel på noe. Og de høyere gradene kan ikke inneholde noe ondt.   Nå kan det diskuteres om ikke de to første punktene er selvinnlysende for en kristen og at han må ha lært det fra Bibelen og ikke fra filosofien. For en grundig tenker som Augustin er det ikke til å komme forbi. Men samtidig vet vi at han studerte filosofene meget grundig. Det kan ha vært en vekselvirkning her. Vi må også ha i tanke at den kristne ide eller tanke ikke var så klart utformet i denne tida, og hele Bibelen fantes ikke samlet i den form og så tilgjengelig som vi har den 

---

[i].Se videre om gnostisisme og nyplatonisme i Martin P:n Nilsson: Grekisk religiositet, 1960, s. 128ff. Se også Povl Johs. Jensen: Plotin. 1989.

[ii].Se videre om nyplatonismen og forholdet til Platon og kristendommen i Anders Nygren: Eros och Agape - Den kristna kärlekstanken genom tiderna, 1966, s. 147ff. Om Augustin og Caritas-syntesen, samme bok s. 383ff.

[iii].Povl Johs. Jensen: Plotin. 1989.

39. Sokrates

 Sokrates

  Platon taler om Sokrates død i dialogen Fadon, og i dialogen Kriton gjengis en samtale i fengslet mellom Sokrates og hans venn Kriton. Det er bare et par dager før han tømmer gidtbegeret i 399 f. Kr.[i] Ingen ting av det Sokrates muligens skrev er bevart. Alt vi vet om ham er det vi har fra Platons dialoger. Men dermed får vi også noen hovedtrekk i hans filosofi, og avslutningen av hans liv.

(mer)

---

[i].Platon: Kriton og Faidon. Til (ny)norsk ved Anfinn Stigen. 1973.

38. Aristoteles

Aristoteles 

Aristoteles (384-322 f. Kr.) er viktig i den vestlige filosofi og tenkemåte, så vi må ta ham med. Han var fra Stagira i Trakia, Hellas, og kom til Aten som 17 åring. Han var Platons elev ved hans Akademi i 20 år til han døde i 347. Senere grunnla han sin egen filosofiskole. Hans elever ble kalt "peripatetiker", antagelig fordi de gikk omkring mens den filosofiske samtalen pågikk (av gresk: peripatein: å gå omkring).

  Hans teorier fikk stor betydning for senere teologi, særlig  ved Origenes og skolastikken.

  Aristoteles videreutviklet Platons tanke om materien. Den er ikke formet, men kan formes på forskjellig måte. Den rene materien er det formløse og dermed er det heller ingen virkelighet. Men det innebærer muligheten. Men det blir først virkelig når det går over til å bli formet, når den forbindes med en "form". Dette er den Aristoteles' uttrykk for den platonske "ide". Alt som eksisterer består slik av disse to ting, form og materie. Alle forandringer forklares ved at formen får mer og mer makt over materien. Det betyr at det mulige går over til å bli virkelig(het). Forskjellen mellom ideverden og den sanselige verden hos Platon er flyttet ned i tingen. Alle ting bærer i seg en form, en ide, som sin hensikt. Hele tilværelsen tenkes som et system av høyere og lavere former. En høyere form betyr en høyere grad av virkelighet og fullkommenhet. Den rene formen står øverst. Der er alle tenkelige muligheter blitt til virkelighet og derfor finnes der ingen forandring og blir lik Gud. Hans fullkomne vesen har makt i seg til (eller er en makt) å dra alt under seg til ham. Dette er åsak til alt som hender og all forandring i verden. For, mener Aristoteles, all materie lengter etter en form, og alle ting etter å nå den fullkommenhet som tilkommer dem. Slik kan dette også realisere sin likhet med den "gud", den rene og fullkomne formen. Slik blir "gud" den uforanderlige årsak til all forandring; "den uforanderlige" som forandrer. Men dette er ingen levende gud, men et metafysisk forklaringsprinsipp for verden.

  Aristoteles' logikk ble også avgjørende for vesterlandsk tenkning til vår tid. Det gjelder særlig  læren om definisjon og slutninger, men den hadde sine begrensinger.

  Hans etikk-lære fikk også stor betydning.[i] Den rette lykke (evadainomia) er at mennesket virkeliggjør det spesielt menneskelige, dvs fornuften. Det høyeste i mennesket, dvs. dets "form", er fornuftssjelen. Han forkastet den gamle greske gudstro som også andre filosofer hadde gjort.

   Han mente at hvis man vendte seg til å handle etter fornuften, ville man skape i seg en disposisjon til å handle slik i fortsettelsen også. Dette er grunnen for den "habitus"-lære (vane) som er en grunntanke i middelalderetikken. Han viser ingen aboslutt etikk, men mener alle mennesker kan oppnå en relativ lykke. Han mente at dyden og dermed lykken ble oppnådd ved å virke i overensstemmelse med naturen, dvs. være ledet av forstanden som er menneskets spesielle natur. De forskjellige dyder oppfatter Aristoteles som middelveien. Motet er f. eks. den rette middelveien mellom dumdristighet og feighet. Han praktiserte selv middelveien mot slutten av livet ved å flykte fra rettssak mot seg med beskyldning om å være gudløs; han ville ikke gi atenerne en ny anledning til å begå brudd mot en filosof. Slik var han etisk relativist og ikke absolutist som Sokrates som valgte døden.

  Aristoteles fikk betydning for kristen frelseslære. Middelalderteologene brukte hans bevegelseslære som forklaringsmodell for  kristen frelse. Aristoteles oppfattet hele naturprosessen som en suksessiv oppstigning fra materie til form. Slik forklarte teologene at frelsen består i at sjelen stiger opp og befrir seg fra materien. Bernhard av Clairvaux hadde den platonske dualisme mellom kropp og sjel. Det gikk en skarp grense mellom det sanselige og det overnaturlige, og en følge av det var streng askese. Skolastikeren Thomas av Aquino brukte Aristoteles' begreper form og materie til å formildne dualismen. Han skiller mellom den ufullstendige, jordiske lykke (beatidtudo imperfercta) og den fullstendige, himmelske (beatitudo perfecta). Den jordiske lykken får man ved et liv etter fornuften, som Aristoteles lærte. I talen om "kardinaldydene" i sitt verk "Summa Theologica" følger han middelveien til Aristoteles. Den høyeste lykken får man ved en overnaturlig nådekraft, ved kirkens sakramenter. De inngytes i sjelen (gratia infusa). Man mener at dette er identisk med den dragning oppover som Aristoteles beskriver. Thomas taler også om at Gud setter hele tilværelsen i bevegelse mot seg selv til den himmelske, overnaturlige verden. -

  Luther derimot forkastet Aristoteles som vranglærer og mener denne oppstigning er blasfemisk og ødeleggende for den kristne tro. Luther lærte jo ren nåde til frelse. Aristoteles' lære ble betraktet som gjerningsvesen. Ettersom skolastikken hadde overtatt mye av dette i sin teologi, ble også den forkastet av Luther. Her ligger trolig også en av årsakene til at Luther forkastet den katolske teologi så ettertrykkelig. Det kommer godt fram i Luthers store kommentar til Galaterbrevet. I kommentaren til kap. 2, 4f. sier han f. eks. : "Men det er evangeliets sannhet, at vår rettferdighet er av tro alene, uten lovens gjerninger. Det falske eller fordervede evangelium går ut på at vi nok rettferdiggjøres ved troen, men ikke uten lovens gjerninger. Det var med denne betingelse tilføyet at de falske apostlene forkynte evangeliet. Det samme har våre sofister lært, nemlig at man skal tro på Kristus, og at troen er frelsens grunn. Men at den først rettferdiggjør når den gjennom kjærligheten har fått sin rette form. Dette er ikke evangeliets sannhet, men dens falske skinn og hykleri.

  Her er det tydelig at Luther tenker på skolastikken og den katolske teologis avhengighet av Aristoteles. Helge Haystrup har en opplysende note til dette i den danske oversettelsen på Credo forlag. Han sier her: "I sin polemik ikke alene mod sin samtids katolske teologer, men mod hele den middelalderlige skolastiske tradition kalder Luther sine modstandere for "sofister", ordkløvere." ... "Ud fra deres fra den hedenske filosof Aristoteles overtagne skelnen mellem materie og form måtte de finde en sådan tro for ganske 'uformet', dvs, ubestemt og uafklaret."[ii]

---

[i].Aristoteles: Etikk. Utgitt på norsk ved Anfinn Stigen. 1973.

[ii]. Martin Luthers skrifter i udvalg. Store Galaterbrevskommentar I, 1981, s. 411, note 43.