40. Plotin.

Nyplatonismen og Plotin er en annen grein som vi kort skal ta med her.[i] Den har likhetspunkter med kristendom og gnostisisme. Den viktigste lederen er Plotin d. omkr. 270 e. Kr. Hans hensikt var å forsøke å forene "platonsk transedens og stoisk immanens" (Aulen). Plotin lærte at sjelen var tilsølt i materien og måtte befris. Gud var opphøyet over tid og forandring og kunnskap om ham. Han er langt bort og slik transedent. Fra denne "gud" hadde alt gått ut (emanert), slik lyset kommer fra solen. Denne "utgåen" er samtidig et frafall fra "gud", og lengst borte fra ham er materien. Nærmest "gud" er fornuften (gr. nous) som blir identisk med Platons ideverden. På samme måte som i gnostisismen lærte de at sjelen var fanget i materien. Bare ved hjelp av intuitiv kunnskap kunne kontakt og forbindelse oppnås. Gud kan bare fattes ved å erfare hans nærvær. Frelse er at sjelen befris fra kroppen, også her ved askese, verdensflukt og trekke seg stille tilbake fra alt. Den blir gradvis renset. Det høyeste stadiet er når sjelen synker ned i det gudommelige i den mystiske ekstasen. Da fylles mennesket med Guds lys og blir ett med gudommen. - Også her er en slags dobbel frelsesvei som i gnostisismen: Alt stiger ned fra Den Ene (gud)(dvs. emanasjon) i ideverden ned til den tilsølte sjelen i materien. Men samtidig må mennesket arbeide seg opp til Den Ene ved dyder og innsikt.[ii]

  Povl Johs. Jensen har gitt en større oversikt over Plotins lære som viser at han har et større læresystem enn her angitt.[iii]

  Til sammenligning kan vi illustrere kristendommens frelsesvei som en soteriologisk nedstigning ved inkarnasjonen og det som fulgte. Kristus har alene tatt på seg å frelse verden. Vår tro kan ikke sammenlignes med noe av det mennesket gjør i disse gamle filosofiene. De var egentlig bare bygt på menneskets egne gjerninger.

Det er særlig tre ting Augustin overtok fra Plotin:

  1) Forestillingen om en åndelig verden og en rent åndelig Gud. Han omtalte Gud som "lys", men i en annen betydning enn Plotin.   

2) Det er en betingelse for liv i den åndelige verden at man vender seg bort fra  den sansbare verden.

  3) Plotins lære om grader av "eksistens" der det materielle var nullpunktet i eksistensskalaen og Gud som det høyeste, han strømmer over av eksistensfylde. Ut fra dette lærte Augustin at det onde ikke eksisterer uten som mangel på noe. Og de høyere gradene kan ikke inneholde noe ondt.   Nå kan det diskuteres om ikke de to første punktene er selvinnlysende for en kristen og at han må ha lært det fra Bibelen og ikke fra filosofien. For en grundig tenker som Augustin er det ikke til å komme forbi. Men samtidig vet vi at han studerte filosofene meget grundig. Det kan ha vært en vekselvirkning her. Vi må også ha i tanke at den kristne ide eller tanke ikke var så klart utformet i denne tida, og hele Bibelen fantes ikke samlet i den form og så tilgjengelig som vi har den 

---

[i].Se videre om gnostisisme og nyplatonisme i Martin P:n Nilsson: Grekisk religiositet, 1960, s. 128ff. Se også Povl Johs. Jensen: Plotin. 1989.

[ii].Se videre om nyplatonismen og forholdet til Platon og kristendommen i Anders Nygren: Eros och Agape - Den kristna kärlekstanken genom tiderna, 1966, s. 147ff. Om Augustin og Caritas-syntesen, samme bok s. 383ff.

[iii].Povl Johs. Jensen: Plotin. 1989.