Platon
Han døde 347 f. Kr. og lærte at sjelen egentlig var god og vakker, fordi den kom fra Gud og skulle vende tilbake dit. Materien var heller ikke vond, men lavere enn sjelen. Sjelen måtte likevel renses og det skulle skje ved kunnskap eller innsikt som hos upanishaderne, og ikke ved askese som den senere nyplatonismen. Platon talte om "ideverden" som den egentlige verden, mens den verden vi ser var uvirkelig. Egentlig er altså frelsesveien for Platon menneskets eget verk, den er en såkalt "soteriologisk oppstigning" ved at mennesket selv må komme opp til Gud.
Platon klarte på en særegen måte å knytte de filosofiske spørsmål sammen til en enhet.
For Platon kan bare slikt som er opphøyet over enhver forandring være gjenstand for sann kunnskap. Den kan derfor ikke nås ved sansenes iaktagelse. For alt det som de oppfatter forgår igjen.
Dette uforanderlige og derfor sanne og egentlige er hos Platon den såkalte "ideverden".[i] Den er det evige. Tanken kan se de evige mønsterbilder når den har frigjort seg fra sansenes illusjon. Den verden vi oppfatter med våre sanser er bare en avglans av ideverden. Denne dualismen mellom ide og det sanselige er det mest karakteristiske ved Platons filosofi. Han illustrerer det ved liknelsen om grotten (hulen) i dialogen Staten, bok sju[ii]: Vår stilling og tilstand er som om vi var bundne i en underjordisk hule og bare kunne se skyggene på veggen i hulen. Den som ikke har sett noe annet enn skyggene, tror det er den sanne virkeligheten. Men filosofien som blir befridd fra lenkene i hulen og stiger opp mot lyset, opplever den sanne og reelle virkeligheten. Han lever i den rene ideverdens klarhet. For å oppnå dette må mennesket vende om, snu seg bort fra det sansbare - som er det låge, til det sanne, det oververdslige.
Platon har altså en frelseslære - som i ord kan forveksles med kristen teologi!
Hos Platon er det godes ide den største av ideene som alle normer og alt sant "værende" samles i. Her sammenfaller på en måte spørsmålet om det sanne værende og det høyeste gode. Tanken på det gode som det høyeste mål gir nøkkelen til å forstå tilværelsen. Alt skjer med tanke på dette høyeste fornuftige mål. I forlengelsen av læren om ideverden, kommer Platon med en annen tanke som senere fikk stor betydning: materien eller "ikke-væren" hindrer at ideen blir fullt ut virekliggjort i den sanselige verden. Det blir kilden til all ufullkommenhet. Hos Platon utgjør det det som gjør motstand mot den fornuftige orden. Andre filosofer blir det det onde prinsipp.
Platon har en skapelses.beretning i dialogen Timaios. Demiurgen er den guddommelige verdensbyggmesteren. Han skaper alt med ideene som mønster eller forbilde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.