fredag 4. februar 2011

38. Aristoteles


Aristoteles 

Aristoteles (384-322 f. Kr.) er viktig i den vestlige filosofi og tenkemåte, så vi må ta ham med. Han var fra Stagira i Trakia, Hellas, og kom til Aten som 17 åring. Han var Platons elev ved hans Akademi i 20 år til han døde i 347. Senere grunnla han sin egen filosofiskole. Hans elever ble kalt "peripatetiker", antagelig fordi de gikk omkring mens den filosofiske samtalen pågikk (av gresk: peripatein: å gå omkring).

  Hans teorier fikk stor betydning for senere teologi, særlig  ved Origenes og skolastikken.

  Aristoteles videreutviklet Platons tanke om materien. Den er ikke formet, men kan formes på forskjellig måte. Den rene materien er det formløse og dermed er det heller ingen virkelighet. Men det innebærer muligheten. Men det blir først virkelig når det går over til å bli formet, når den forbindes med en "form". Dette er den Aristoteles' uttrykk for den platonske "ide". Alt som eksisterer består slik av disse to ting, form og materie. Alle forandringer forklares ved at formen får mer og mer makt over materien. Det betyr at det mulige går over til å bli virkelig(het). Forskjellen mellom ideverden og den sanselige verden hos Platon er flyttet ned i tingen. Alle ting bærer i seg en form, en ide, som sin hensikt. Hele tilværelsen tenkes som et system av høyere og lavere former. En høyere form betyr en høyere grad av virkelighet og fullkommenhet. Den rene formen står øverst. Der er alle tenkelige muligheter blitt til virkelighet og derfor finnes der ingen forandring og blir lik Gud. Hans fullkomne vesen har makt i seg til (eller er en makt) å dra alt under seg til ham. Dette er åsak til alt som hender og all forandring i verden. For, mener Aristoteles, all materie lengter etter en form, og alle ting etter å nå den fullkommenhet som tilkommer dem. Slik kan dette også realisere sin likhet med den "gud", den rene og fullkomne formen. Slik blir "gud" den uforanderlige årsak til all forandring; "den uforanderlige" som forandrer. Men dette er ingen levende gud, men et metafysisk forklaringsprinsipp for verden.

  Aristoteles' logikk ble også avgjørende for vesterlandsk tenkning til vår tid. Det gjelder særlig  læren om definisjon og slutninger, men den hadde sine begrensinger.

  Hans etikk-lære fikk også stor betydning.[i] Den rette lykke (evadainomia) er at mennesket virkeliggjør det spesielt menneskelige, dvs fornuften. Det høyeste i mennesket, dvs. dets "form", er fornuftssjelen. Han forkastet den gamle greske gudstro som også andre filosofer hadde gjort.

   Han mente at hvis man vendte seg til å handle etter fornuften, ville man skape i seg en disposisjon til å handle slik i fortsettelsen også. Dette er grunnen for den "habitus"-lære (vane) som er en grunntanke i middelalderetikken. Han viser ingen aboslutt etikk, men mener alle mennesker kan oppnå en relativ lykke. Han mente at dyden og dermed lykken ble oppnådd ved å virke i overensstemmelse med naturen, dvs. være ledet av forstanden som er menneskets spesielle natur. De forskjellige dyder oppfatter Aristoteles som middelveien. Motet er f. eks. den rette middelveien mellom dumdristighet og feighet. Han praktiserte selv middelveien mot slutten av livet ved å flykte fra rettssak mot seg med beskyldning om å være gudløs; han ville ikke gi atenerne en ny anledning til å begå brudd mot en filosof. Slik var han etisk relativist og ikke absolutist som Sokrates som valgte døden.

  Aristoteles fikk betydning for kristen frelseslære. Middelalderteologene brukte hans bevegelseslære som forklaringsmodell for  kristen frelse. Aristoteles oppfattet hele naturprosessen som en suksessiv oppstigning fra materie til form. Slik forklarte teologene at frelsen består i at sjelen stiger opp og befrir seg fra materien. Bernhard av Clairvaux hadde den platonske dualisme mellom kropp og sjel. Det gikk en skarp grense mellom det sanselige og det overnaturlige, og en følge av det var streng askese. Skolastikeren Thomas av Aquino brukte Aristoteles' begreper form og materie til å formildne dualismen. Han skiller mellom den ufullstendige, jordiske lykke (beatidtudo imperfercta) og den fullstendige, himmelske (beatitudo perfecta). Den jordiske lykken får man ved et liv etter fornuften, som Aristoteles lærte. I talen om "kardinaldydene" i sitt verk "Summa Theologica" følger han middelveien til Aristoteles. Den høyeste lykken får man ved en overnaturlig nådekraft, ved kirkens sakramenter. De inngytes i sjelen (gratia infusa). Man mener at dette er identisk med den dragning oppover som Aristoteles beskriver. Thomas taler også om at Gud setter hele tilværelsen i bevegelse mot seg selv til den himmelske, overnaturlige verden. -

  Luther derimot forkastet Aristoteles som vranglærer og mener denne oppstigning er blasfemisk og ødeleggende for den kristne tro. Luther lærte jo ren nåde til frelse. Aristoteles' lære ble betraktet som gjerningsvesen. Ettersom skolastikken hadde overtatt mye av dette i sin teologi, ble også den forkastet av Luther. Her ligger trolig også en av årsakene til at Luther forkastet den katolske teologi så ettertrykkelig. Det kommer godt fram i Luthers store kommentar til Galaterbrevet. I kommentaren til kap. 2, 4f. sier han f. eks. : "Men det er evangeliets sannhet, at vår rettferdighet er av tro alene, uten lovens gjerninger. Det falske eller fordervede evangelium går ut på at vi nok rettferdiggjøres ved troen, men ikke uten lovens gjerninger. Det var med denne betingelse tilføyet at de falske apostlene forkynte evangeliet. Det samme har våre sofister lært, nemlig at man skal tro på Kristus, og at troen er frelsens grunn. Men at den først rettferdiggjør når den gjennom kjærligheten har fått sin rette form. Dette er ikke evangeliets sannhet, men dens falske skinn og hykleri.

  Her er det tydelig at Luther tenker på skolastikken og den katolske teologis avhengighet av Aristoteles. Helge Haystrup har en opplysende note til dette i den danske oversettelsen på Credo forlag. Han sier her: "I sin polemik ikke alene mod sin samtids katolske teologer, men mod hele den middelalderlige skolastiske tradition kalder Luther sine modstandere for "sofister", ordkløvere." ... "Ud fra deres fra den hedenske filosof Aristoteles overtagne skelnen mellem materie og form måtte de finde en sådan tro for ganske 'uformet', dvs, ubestemt og uafklaret."[ii]



[i].Aristoteles: Etikk. Utgitt på norsk ved Anfinn Stigen. 1973.
[ii]. Martin Luthers skrifter i udvalg. Store Galaterbrevskommentar I, 1981, s. 411, note 43.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.