48) Thomas Cranmer.

Reformasjonen i England fulgte stort sett andre baner enn i flere andre land. Det var i selve kongefamilien det stod strid. Skiftevis fikk de katolske og protestantiske konger. Ikke før hadde en innført reformasjonen, før en ny regent kom på tronen som ville føre kirken tilbake til Rom. I slike tider måtte mange bøte med livet.

En av dem var Thomas Cranmer. Han var blant de vel 300 som led døden for sin tro. Han var født i Nottingham 2. juli 1489, og slekten kom fra Normandie. Den kom til England med Wilhelm Erobreren. Da han var 14 år gammel begynte han ved universitetet i Cambridge der han studerte språk og teologi. Han leste mye i bøker av Erasmus av Rotterdam, Luther og le Fevre.

Han giftet seg da han var 23 år gammel, men hans hustru døde året etter. I 1523 ble han lærer i teologi og var med og oversatte Bibelen. I virkeligheten regner mange ham som den bærende kraft i reformasjonsarbeidet i England. Det var han som for det meste skrev den engelske kirkes liturgibok, som kalle ”The Book of Common Prayer”. Det gjorde han også med trosartiklene, som er de 29 ”Articles of Religion”. I tillegg skrev han flere prekenbøker.

På denne måten så det lyst ut for den evangeliske tro og kirke.

Men så kom omslaget i 1553. Den katolske Mary ble dronning, og Cranmer forstod hva som ventet protestantene. Derfor bad han dem om å forlate landet, men selv ville han bli for å forsøke å redde det som kunne reddes. På denne tiden var han erkebiskop i Canterbury, i virkeligheten den første protestantiske leder i England.

I 1554 ble han sammen med Ridley og Latimer fengslet og satt i det berømte Tower of London og senere flyttet til Oxford. En lang og omstendelig prosess begynte med forhør og vitneforklaring. Hans fiender var fast bestemt på å slå ham. Begge de to andre led martyrdøden før Cranmer.

Den 21. mars 1556 ble han ført til bålet utenfor Balliol College. Doktor Cole holdt en lang tale til forsamlingen og Cranmer. Til slutt fortalte han den dødsdømte at han snart skulle dø, og da skulle det holdes messe for ham i alle kirkene i Oxford for å hjelpe sjelen hans.

Deretter fikk Cranmer lov til å tale – han skulle bekjenne at han var en sann katolikk. Han hadde vaklet den siste tiden i fengslet i håp om å bli fri. Nå stod han åpenlyst fram og bekjente sin sanne tro. Fox gjengir hele talen han holdt ved bålet, han var jo Cranmers samtidige. Mot slutten sa han:

”Jeg gjorde en stor synd da jeg skrev erklæringen om mitt frafall … Men jeg fornekter paven som er Kristi fiende og Anti-Krist, med hele hans falske lære.” Nå strømmet tårene nedover kinnet hans, og noen av dem som stod nær ham, ropte: Stopp munnen hans – før ham bort! Og dermed drog de ham bort til bålet og truet ham med at snart skulle han være i helvete. Så lenket de ham fast og tente bålet.

Da det begynte å brenne nær ham, rakte han ut sin høyre hånd, som hadde undertegnet frafallsbrevet til dronningen med, for å, brenne den først. De som stod nær ved ham, hørte ham si: Min uverdige hånd. Og før han segnet om og oppgav ånden, hvisket han: Herre Jesus, ta imot min ånd.

Cranmers martyrium skapte en veldig motstand og opposisjon mot katolisismen blant folket. Dronningen fikk tittelen: Maria den blodige, den bar hun med rette.