Den største kirkefader.
AUGUSTIN –
I.
En viktig person i utviklingen av de vestlige europeiske kirken fram mot en katolsk kirke er Augustin (354-430). Han får betydning teologisk for hele middelalderen og hører vel så mye med der som i denne pre-katolske tida. Han er en meget betydelig person på mange måter i både kirke-og kulturhistorie. Han har øvd en enorm innflytelse helt inn i vår egen tid. Han forsvarer sin plass i kirkehistorien og filosofien, særlig når vi ser den ut fra kristen ståsted. I allmenn filosofihistorie får han sin plass under kapitlet "Kristen filosofi i middelalderen" (A.Næss). I kirkehistorien får han plass spesielt fordi han "framfør andra sammanfattar den antika bildningen och smälter samman arvet från antiken med den kristna teologin" (Hägglund). Han står slik fram med en syntese av den gamle filosofiske arv og kristendommen. På en særlig måte ble Plotins skrifter til inspirasjon for ham. Han brukte altså tankene fra en av kristendommens motstandere til å bygge videre på og utforme en pro-kristen lære. Han brukte filosofien for å vinne sannheten på fornuftens vei (Hägglund).
a) Liv.
Han er født 13. nov. 354 i Tagaste i Algerie i Nord-Afrika. Faren Patricius var hedning og moren Monica en varm kristen. Dermed opplevde han åndskampen i sitt eget hjem. Faren lot seg imidlertid døpe på dødsleiet. I boka Bekjennelser ("Confessiones") forteller han om sitt liv.
I 16-17 årsalderen kom han til Cartago for å gå på skole. Han forteller at han levde et utsvevende liv i denne tida. Men dette ser han gjennom en alvorlig kristens briller mange år senere, og det er derfor ikke sikkert at de mørke fargene han maler sin fortid med, var så mørke. Han sier bl.a. at han ble "omgitt av utallige skjendige elskovsbedrifter. Selv var jeg først ikke meget opplagt i den retning, og det skammet jeg meg over. Men snart lyktes det meg å styrte meg ut i uren elskov. På samme tid ville jeg selvsagt være fin og dannet. Jeg fikk som tillegg til elskovslysten stadig mistanke til den elskede kvinne, skinnsyke, vrede og trette". Kvinna fødte ham sønnen Adeodatus, men det var faktisk godkjent også av kirken å ha et slikt forhold "som en lavere form for ekteskap" (Holmquist).
Etter et par år i skolen leste han Ciceros dialog Hortensius som gav ham et innblikk i filosofiens verden. Verdslighet og jordisk rikdom ble ikke det vesentlige lenger. Han ble opptatt av å søke visdommen, og dette minnet ham også om morens kristendom hjemme. Nå forsøkte han å forene bibelsk lære med den filosofi han hadde lest uten å lykkes. Bibelen virket heller ikke tiltalende på Augustin.
I denne tida møtte han Manikeismen der han fant en foreløpig løsning på forholdet mellom filosofi og kristendom. Det var et samfunn grunnlagt av perseren Mani på 200 tallet. I ni år tilhørte han denne retningen som var beslektet med gnostisisme. Manikeismen så på seg selv som den sanne kristendom og krevde ikke at tilhengerne skulle bøye seg for noen autoritet. Læren ble derimot begrunnet rasjonelt. Flere deler av dens tro var lettere å ta imot, som gudsbegrepet, dualismen, kritikken av GT og dermed fra dogmer samt askesen som på en sannhetssøker virket opphøyet og fin. Mytologien hadde derimot mindre plass. Etter ni år møtte han "læreren" Faustus fra Mileve. Augustin var ikke fornøyd med læren selv etter lang tid, og heller ikke Faustus kunne gi ham tilfredsstillende svar. Augustin var inne i en ny konflikt som førte ham over i en skeptisk holdning.
I denne perioden omkr. 384 hadde han flyttet til Rom og videre til Milano. Symmachus hadde vært prokonsul i Nord-Afrika, og nå fikk Augustin hjelp av ham til å bli statslønnet lærer i retorikk i Milano. Der møtte han biskop Ambrosius d. 397. Augustin ble mektig imponert av ham. Ambrosius virket på ham både ved sin personlighet og ved sin allegoriske tolking av Skriften. Augustin satt igjen med en ydmyk følelse av at han ikke hadde forstått Bibelen og kristendommen før. Han hadde avvist den på falsk grunnlag. Dette møte forandret hans liv. Men det var ikke det eneste som satte ham inn på en ny kurs. "Åtskilliga omständigheter hava samverkat till at han begynt betrakta den kristna kärleken med nya ögon," sier Nygren.
En av disse "omstendighetene" var møtet med nyplatonismen. For en filosofisk natur som Augustin, ble det viktig. Her fant han svar på noe manikeismen ikke kunne gi ham. Ved lesning av Plotins skrifter møtte han en religionsfilosofi som lærte ham å rette blikket innover mot det åndelige liv og ikke være opptatt av den ytre verden. Slik forsvant skeptisismen hos ham og han fikk visshet om en åndelig realitet som før hadde vært ukjent for ham. Heller ikke her fant han fullstendig ro selv om han mente han nå hadde funnet sannheten. Han ville selv se hvorledes det foreholdt seg med den kristne lære, nå i forhold til Plotins lære. Derfor leste han Paulus' brev.
Augustin kom til at nyplatonismen og kristendommen egentlig var det samme. Begge talte om en åndelig og evig verden med et spiritualistisk gudsbegrep. Men kristendommen hadde noe mer enn nyplatonismen: den hadde løfte en en kraft til å frigjøre seg helt fra verden. Og den kristne Gud kom gjennom Kristus nær menneskene og kalte dem til frelse. Augustin fortsod at det nettopp var dette han behøvde. "Nyplatonismen hadde løst hans teoretiske vanskeligheter og gitt ham visshet om Gud. Men i sitt personlige liv var han ikke nådd fram til avgjørelse" (Holmquist).
Han ble nå henvist til et par eksempler på mennesker som ble omvendt. Den nyplatonske filosofen Victorinus hadde blitt en kristen, og en bølge av kristen askese rullet nå inn over Vesten. Han følte nå sin egen uverdighet og usselhet. Hans indre var i opprør over hans egen stilling. Han kastet seg ned under et fikentre i bønn og gråt. Da hørte han noen barn som lekte i hagen ved siden av, de gjentok flere ganger: "Tolle, lege", som betyr: ta og les. Han hadde en bokrull med Paulus' brev med seg. Han tok ropet som et guddommelig svar og slo opp i Rom. 13, 13-14 om å vandre sømmelig og ikle seg Kristus. Det førte ham til en personlig avgjørelse og omvendelse. Dette var kanskje ikke i første rekke en omvendelse til Kristus etter vår tankegang. Det var mer en avgjørelse for et asketisk liv slik Rom. 13, 13 hadde vist ham. Det betyr ikke at han ikke hadde en sann tro. Han hadde møtt Guds nåde i Kristus, og det ble sentrum i hans liv og lære.
Han gjorde nå alvor av sitt nye syn og sluttet i sin lærerstilling som "ordselger". Men han brøt ikke med sine filosofiske og vitenskapelige interesser og studier, sier Holmquist. Dette hadde hjulpet ham til troen og kunne fremdeles være til hjelp. Men tanken på ekteskap var helt fremmed nå. Etter 12 års samliv med den kvinnen han først levde sammen med, hadde han sendt henne bort. Deretter skulle han inngå et vanlig ekteskap med en ung jente av hans egen stand. Moren ønsket det slik. Men hun var for ung og det måtte utsettes i to år. I mellomtida ble han altså omvendt. Nå levde han tilbaketrukket et halvt års tid og meldte seg til dåpsundervisning hos Ambrosius. I påsken 387 ble han opptatt i menigheten i Milano. Mange av hans venner gjorde etter hvert det samme.
Han reiste så hjem til Afrika sammen med mora. Hun døde imidlertid i Ostia på veien. Han har skrevet ned den siste samtalen han hadde med henne. I 388 slo han seg ned i hjembyen Tagaste for å leve et tilbaketrukket liv for å studere og tenke. Han ble imidlertid bedt om å overta et forstanderembete i byen Hippo Regius da han var på et tilfeldig besøk. Her grunnla han det første kloster i Afrika. Han og noen lekfolk levde her et asketisk liv. I 395 ble han valgt til biskop i Hippo. Han samlet her prestene i kirken under felles tak i fattigdom.
Augustin ble 35 år i dette embetet. Her skrev han sine bøker og sitt tilsynsembete til velsignelse for mange. I 430 var byen beleiret av vandaler og da døde han.
b) Skrifter.
La oss nå se hvilke skrifter Augustin har etterlatt seg og som har hatt betydning for kristenheten. Det gjelder ikke bare Middelalderen og den katolske kirke. Augustin fikk varig verdi i mange evangeliske kirker.
1. Mest kjent er nok hans "Bekjennelser", på latin "Confessiones". Det er en selvbiografi. Han innleder denne boka med de kjente ordene om at han vil prise Gud fordi "du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig til det finner hvile i deg". Som nevnt har han kanskje overdrevet sitt syndige liv når han tenker tilbake på det som eldre, moden kristen. Men det sier også noe om Augustin: han har en enestående sannhetskjærlighet og ønsker ikke å pynte på seg selv. Denne boka blir stadig trykt i nye opplag på mange språk, også på norsk.
2. Hans store dogmatiske verk om Treenigheten, latin "De trinitate" fikk stor betydning for utformingen av denne læren.
3. Et annet stort verk er boka (bøkene) om Gudsstaten, på latin "De Civitate Dei". Det er et apologetisk skrift, egentlig et brev (som svar på et brev). Augustin stiler boka til Marcellinus slik f. eks. Lukas stiler sine bøker til Teofilus. Marcellinus var Augustins venn og disippel. Han var sendt til Cartago av keiseren i en strid mellom kirken og donatistene. Han ville gjerne omvende Volusianus som var prokonsul i Nord-Afrika. Han var interessert i kristendommen men mente bl. a. at den hadde ødelagt det romerske riket. Derfor skrev Marcellinus til Augustin om hjelp til å forklare dette. Det ble opptakten til Gudsstaten. Han brukte for øvrig 13 år på oppgaven og var ferdig i 426. Den er ikke bare historiefilosofi, men forsvar mot fienden og sjelesorg for Guds folk.
4. En annen bok av Augustin er "Om den frie vilje". Det er en samtale mellom ham selv og Euodius som også var fra Nord-Afrika. Hovedproblemet i denne boka er om menneskene burde ha en fri vilje, "ettersom det er på grunn av denne frihet man synder", og dermed handler den også om den rette visdom (A. Stigen).
5. Ellers har Augustin skrevet mange bøker, om lærespørsmål, allegorisk tolking av bibelskrifter, stridsskrifter mot f. eks. manikeismen, donatismen og pelagianismen. Også prekener er kommet fra hans hånd og om etiske spørsmål. Det finnes også en stor brevsamling etter ham som gir innblikk i hvordan hans tid var kirkelig og kulturelt.
II.
c) Lære.
Augustin er en meget betydelig person på mange måter i både kirke-og kulturhistorie. Han har øvd en enorm innflytelse helt inn i vår egen tid. G. Aulén kan si så sterke ord om ham at "ingen av den gamla kyrkans teologer har utøvat så vittgående inflytande som Augustinus." (G. Aulen). I allmenn filosofihistorie får han sin plass under kapitlet "Kristen filosofi i middelalderen" (A. Næss). I vår sammenheng får han plass spesielt fordi han "framfør andra sammanfattar den antika bildningen och smälter samman arvet från antiken med den kristna teologin" (Hägglund). Han står slik fram med en syntese av den gamle filosofiske arv og kristendommen. På en særlig måte ble Plotins skrifter til inspirasjon for ham som vi alt har sett. Han brukte tankene fra en av kristendommens motstandere til å bygge videre på og utforme en pro-kristen lære. Det er særlig tre ting han overtok fra Plotin:
1) Forestillingen om en åndelig verden og en rent åndelig Gud. Han omtalte Gud som "lys", men i en annen betydning enn Plotin. 2) Det er en betingelse for liv i den åndelige verden at man vender seg bort fra den sansbare verden.
3) Plotins lære om grader av "eksistens" der det materielle var nullpunktet i eksistensskalaen og Gud som det høyeste, han strømmer over av eksistensfylde. Ut fra dette lærte Augustin at det onde ikke eksisterer uten som mangel på noe. Og de høyere gradene kan ikke inneholde noe ondt. Nå kan det diskuteres om ikke de to første punktene er selvinnlysende for en kristen og at han må ha lært det fra Bibelen og ikke fra filosofien. For en grundig tenker som Augustin er det ikke til å komme forbi. Men samtidig vet vi at han studerte filosofene meget grundig. Det kan ha vært en vekselvirkning her. Vi må også ha i tanke at den kristne ide eller tanke ikke var så klart utformet i denne tida, og hele Bibelen fantes ikke samlet i den form og så tilgjengelig som vi har den i dag.
Vi må ta med noen hovedtanker i hans læresystem.
a) Caritas-syntesen. I sin store analyse av kjærlighetsmotivet i teologien, plasserer Nygren ham i en slags mellomstilling (Nygren). De greske filosofene var preget av eros-motivet - de strevde alle oppover mot Gud for å vinne frelse. Paulus derimot var fylt av agape-motivet der Gud søkte nedover for å berge mennesket. Også Ireneus hadde agape-motivet, mens Tertullian var lovisk preget (med et nomos-motiv). Augustin får her tildelt en egen term: caritas-motivet. Det opptrer hos Augustin som en syntese mellom de to andre: caritas er hans kjærlighet til Gud. Han forlater nomos-motivet der loven var frelsesvei. Nå lar han kampen stå mellom eros og agape. De blir forent i ham i syntesen caritas på en måte som får stor betydning for middelalderens teologi. Først med reformasjonen ble denne enhet mellom krav og gave brutt. Caritas-syntesen betyr at agape gir kraft til å nå det målet som eros satte seg: opp til Gud. Men dette er ikke identisk med lovoppfyllelse (nomos). Men all kjærlighet er for Augustin et begjær. Man søker etter noe godt (bonum). Den falske kjærligheten kalles cupidas fordi målet for kjærligheten er falsk. Retningen for begjæret i kjærligheten er altså avgjørende.
Nygren legger vekt på at Augustins kjærlighetstanke er en virkelig nyskapelse i teologien. Det er kanskje et av de få (om ikke eneste) steder han er original. Han tar opp og behandler stoff fra mange forskjellige steder, sier Nygren.
Det originale hos Augustin her er den nye tanken om caritas som en syntese mellom eros og agape. Ved første øyekast ser det umulig ut og kan betraktes som en selvmotsigelse. Agape-motivet med Guds suverene kjærlighet til en fortapt slekt kan aldri forenes eller gå opp i den greske og gnostiske eros-tanken om menneskets søking opp til Gud.
Men det er heller ikke det Augustin lærer. Caritas er ikke summen av eros og agape og heller ikke en av dem. Caritas er en ny selvstendig enhet.
For å forstå det må vi også se hvordan kjærligheten er selve hovedsaken i Augustins tolking av kristendommen. Kristendommen er kjærlighetens religion i spesifikk betydning. Kjærlighet betyr hele tiden caritas. Men caritas er ikke en allmenn kjærlighet fra Gud til alle mennesker uten noe gjensvar. Nygren mener det ikke er tvil om at caritas betyr i første rekke kjærligheten til Gud. Kristus kom til verden for å lære oss å elske Gud. Hele hans gjerning gikk ut på det. Som en del av denne forståelsen, må vi også tenke på hans hermenevtiske regel: alt i Skriften må tolkes i overensstemmelse med kjærligheten. Caritas blir ikke bare det viktigste kjennetegn på sann kristendom. Det blir også de briller vi skal lese Skriften gjennom.
Nygren gir noen gode eksempler på hvordan disse "brillene" påvirker tolkingen av enkeltvers i Bibelen, og som samtidig illustrerer hvordan hans allegoriske tolking fungerer. I Joh. 4, 40 fortelles at Jesus ble to dager hos samaritanerne og lærte dem. Hvorfor var han der to dager og hva lærte han dem. Svar: de to kjærlighetsbudene.
b) Et annet punkt i Augustins læresystem er predestinasjonslæren (forutbestemmelse). Den fikk ikke så avgjørende betydning i senere teologi som hans kjærlighets-syntese. Men vi finner den likevel igjen i en annen form både hos Luther og Calvin. Predestinasjonslæren har bestemte forutsetninger hos Augustin og er nær knyttet til andre begrep.
Først kommer nyplatonismen med sitt erosstrev mot Gud. Nåden var her en hjelpende kraft som satte mennesket i stand til å overvinne det "lavere" i seg. Dernest har vi pelagianismen der nåden ble menneskenaturens mulighet til å velge det gode. Pelagius var fra Irland kom til Rom før år 400. Han appellerte til den frie vilje, og frelsen ble egentlig menneskeverk. Mennesket kan gjøre det gode. Synden for ham ble de enkelte brudd på loven, og nåden kom til for at vi lettere skal kunne følge Guds bud. Mennesket kan stort sett nå fram til syndefrihet ved stadig å velge det gode og velge bort det onde.
Her kom straks Augustins reaksjon. Nåden var guddommelig og menneske kan ikke gjøre noe selv. Gud må gripe inn og alt har sin årsak i Guds beslutning. Bak dette ligger læren om arvesynd. Mennesket er totalt udugelige, ja rent ut fordervet. Denne tanken bygger selvsagt på Bibelens ord om syndens makt og på den gamle kirken som stilte synd og død sammen som en enhet. Arvesynden er ikke en oppfinnelse av Tertullian eller Augustin. De uttrykker Bibelens tanker med rene og klare ord.
Augustin utvikler tanken om arvesynd ut fra fallet i Eden. Da hadde mennesket fri vilje til å velge det gode og unngå synd og død. Ved fallet kom nødvendigheten av å synde. Og dette gjelder alle mennesker, for sier Augustin, alle mennesker var til i Adam (Aulen). Når mennesket ble født, ble også syndetilstanden overført til nye slektsledd. Ettersom alle var til i Adam, er også alle personlig skyldige i Adams synd. - Synden er altså ikke bare enkelte onde handlinger, "enkeltsynder", men selve sinnelaget. Dødssynden er at mennesket har vendt seg bort fra Gud.
Frelsen fra synden av nåde er Guds inngrep. Den er så totalt utenfor vår makt at Gud har utvalgt bestemte mennesker til frelse. Nåden er uimotståelig hos de mennesker som Gud har valgt ut. De kan følgelig ikke falle fra når de først er kommet til tro. Og de utvalgte vil bli troende! Hans predestinasjonstanker har både nådelæren og synden som forutsetninger. Nåden var så sterk at Gud valgte ut de han ville ha. Og synden var så stor at mennesket ikke kunne gjøre noe til frelse. Augustin lærte imidlertid en annen predestinasjonslære enn Calvin som hadde en streng dobbel lære: noen ble utvalgt til frelse, mens andre ble bestemt til fortapelse. Calvin lærte også at de fortapte forherliget Gud, også da var Gud rettferdig ettersom han ikke var opphav til at de gikk fortapt. Akkurat dette er ubegripelig for tanken, og Luther tok bestemt avstand fra denne dobbelte predestinasjon. Men det er også viktig å få med at Augustin lærte ikke en frelse uavhengig av sakramentene. De vart tvert om nødvendige - som bærere av agape.
Senere ble pelagianismen noe avdempet i semi-pelagianismen.
c) Kirkebegrepet hos Augustin. I sin frelseslære var Augustin i kamp mot pelagianismen. I kirkesyn kom han i kamp mot donatismen. Vi ser altså at den kristne lære ofte blir utformet i kamp mot vranglære, jfr. de kirkens bekjennelser. Donatus d. 332 var biskop i Kartago, og bevegelsen fikk navn etter ham. Striden går tilbake til forfølgelsene som sluttet i 311. En som hadde inntatt en vaklende holdning da ble valgt til biskop i Kartago. Nå mente noen at sakramentene ikke var gyldige når det var mangel ved presten og biskopens hellighet. Kirkesynet utviklet han i De Civitate Dei. Han taler om kirken i to betydninger: det ytre kirkesamfunnet og de helliges samfunn (de troende). De er ikke identiske. Tenkt som sirkler er de troende en mindre sirkel innenfor den større som omfatter den ytre kirken. I tillegg taler han om de utvalgte som bare er en del av de troende, en del av det ytre kirkesamfunn og noen som faller utenfor begge sirklene. Det kan tenkes, mener Augustin, at Gud velger ut noen som ikke tilhører den synlige kirken, som f. eks. Job. Dette synet kan vi følge videre noe omformet i Luthers lære om de to riker og pietistisk lære om "Guds folk" som de personlig troende.
III.
Hvilken betydning har Augustin hatt for sin samtid og særlig for den senere utvikling av kirken? Det spørsmålet trenger seg på når vi gir ham så stor plass i historien. Bare ubetydelige personer blir glemt. Hvordan er så Augustin vurdert av kirke-og dogmehistorikere? Det gir oss en antydning om hvilken stilling han har hatt og har i den kristne kirke også nå.
Aulen gir ham en uforbeholden og stor plass når han sier: "Ingen av den gamla kyrkans teologer har utövat så vittgående inflytande som Augustinus" (Aulen). Hägglund er heller ikke snau i sin vurdering. Hans attest er slik: "Inflytande från hans författarskap sträcker sig också till andra områden än det direkt teologiska, til filosofin, statsrätten, kyrkopolitiken och litteraturen." (Hägglund) Og kirkehistorikeren Holmquist følger opp med nye adjektiv og superlativ: "Augustinus er Oldkirkens betydeligste Personlighed næst efter Paulus" (Holmquist). Ivar Welle følger opp denne tankegangen når han sier at "Augustin var uten sammenligning kirkens største mann mellom apostlene og Luther". Går vi til den engelsktalende verden for 100 år siden, får han denne attesten: "Agustin er en av den universelle kirkes doktorer. Han er kanskje den mest prominente leder av utviklingen av (den kristne) lære, og for mange er han apostlenes etterfølger"(Schaff). Og et nyere leksikon sier at "hans mange skrifter har fått innflytelse på nesten alle områder i den vestlige tankeverden de siste århundrer" (D.F.Wright).
Juristen og kirkehistorikeren Rudolf Sohm sier at Augustin var "bestemt til åndelig å beherske den vesterlandske kirkelige utvikling". Det sier ganske mye om den vekt han legger i Augustin. Går vi så til den siste av våre norske historiebøker om kirken, møter vi dette: "Augustin ble middelalderkirkens "systematiker" og teologiske lærefader fremfor noen (Skarsaune)."
Vi kan altså med stor rett si at historikerne og teologene har en samstemmig positiv "dom" over Augustin: han var unik, her tenkt på den innflytelse han har hatt i ettertid. Vi kan la prof. Hal Kochs ord lyde uten skam: "På mange måder betegner A. højdepunktet indenfor den antikke verdens kristendom (...) Langt større indflydelse har han dog, lige til vore dage, fået gennem sit forfatterskab".
Når vi skal tale om det Augustin har betydd for kirken, kan det samles i følgende hovedpunkter:
a) Først ved sitt forfatterskap har Augustin fått stor ettervirkning. Uten tvil er hans "Bekjennelser" (Confessiones) den boka som har hatt størst innflytelse på vanlige mennesker. Den er oversatt til mange språk og lest av menigmann. Sentensen her om at sjelen ikke finner ro før den vender tilbake til Gud er flittig sitert fra talerstoler og i kristen debatt. Denne boka er et forsøk på analyse av hans eget sjelsliv og ikke en overfladisk selvbiografi. Nyere forsking har kommet til at den stort sett er pålitelig. Vi har nevnt en mulig reservasjon: I sin kompromissløse sannhetskjærlighet overdriver han kanskje sin egen syndighet i unge år.
Boka om "Gudsstaten" eller "Guds by" (De civitate Dei) blir dernest oppfattet som den mest leste og betydeligste. På grunn av størrelsen (1000 s) og dybden i innholdet, er den ikke folkelesning og har trolig aldri vært det slik Confessiones er. Som nevnt ble den skrevet som svar på et brev og kan betegnes som en apologi. Også J. O. Mæland tar Augustin med blant kirkefedrenes apologeter. Dermed får han også betydning som apologet.
Gudsstaten er delt i to deler. De første ti bøker "er så at sige afslutningen på den oldkirkelige apologetik". Her vil han vise at Roms undergang ikke hadde sin årsak i de kristne eller at romerne hadde gått over til kristendommen. Han viser at det motsatte var tilfelle: bare de kristne og deres kirker ble skånet da riket gikk under. Kristendommen er bedre enn alle andre. Ikke minst viser han til Platon og Plotin. I andre del taler han om Gudsrikets grunnleggelse i himmelen, om djevelens frafall og disse to rikers historie på jord. Han taler om Skriftens sannhet og verdsens historie fra skapelsen til dommens dag.
Også andre skrifter har hatt betydning for ettertiden, som nevnt andre steder. Blant dem er hans bibeltolkininger. han tilhører kirkens "betydeligste eksegeter".
c) Læren om synd og nåde er her viktig. Både Luther og Calvin var her "augustinere" ved at de overtok og videreførte hans lære. Det henger trolig noe sammen med hans egen utvikling og omvendelse. Der hadde han erfart hva synd var og dernest nådens virkning i livet. Men den ble utformet og trolig modnet i møte med vranglæreren Pelagius. Han hadde et overfladisk bilde både av synden og nåden. Synd var bare enkelthandlinger som mennesket velger. Det betyr også at mennesket har en fri vilje - til å velge enten det gode eller det onde. Synden ligger derfor ikke i sinnelaget eller naturen, men bare i den ytre handlingen. Det er bare det mennesket gjør som er synd.
Med et slikt syndebegrep kan det også tenkes at mennesket kan oppnå syndefrihet: ved stadig å velge det gode og unngå det onde. Når det ikke går slik for menneskene, forklarer Pelagius at det skyldes vanen. Ved stadig å synde ved gjentatte ganger å velge slik, øker også trangen og lysten til det onde.
Dermed er det også duket for et ganske annet nådebegrep. Pelagius lærte at nåde er nærmest lik frihet og vilje til å gjøre det gode. Men det er altså Gud som har utrustet mennesket med slik egenskaper og muligheter fra begynnelsen av. Nådens verk blir "bonum naturae". Gud har gjort det lettere for oss å velge det gode og nå målet.
d) Augustins kirkebegrep må også nevnes spesielt her. Om hans syn er årsak til senere lignende syn eller ikke, skal være usagt. men vi finner faktisk et lignende kirkesyn med andre uttrykk flere ganger senere.
e) Vi kan også peke på noen uheldige påvirkninger eller følger av Augustins lære. Romerkirken holder Augustin om mulig høyere enn de protestantiske kirker. Og Rom har fått noen av sine læresetninger og praksis fra ham. Augustin brukte kanskje menneskelig autoritet på en uheldig måte ved å forene gresk filosofi med kristen tro. Man kan følge linjer herfra til Romerkirkens bruk av tradisjonen og pavens autoritet. Fra et baptistisk synspunkt blir også gjenfødelsen i dåpen tillagt de uheldige frukter av Augustin.
---
Om Augustin:
Prof. Per-Erik Persson: Textkommentar, Hermods: nr- 26.
Hovedsaken I de første århundre av kirkehistorien var det kristologiske spørsmål og trenigheten. Diskusjonen foregikk da i den østlige kirken som vesten tok del i. Dette ble avsluttet med krikemøtet i Kalkedon 451. I vest var det stort sett bare Tertullian og Kyprians teologi som fikk betydning.
Med Augustin begynner en ny tid for den vestlige kirken, dvs Romerkikren. Her forutsetter man det som har skjedd før i Øst, men arbeider videre med nye spørsmål. Persson sier at i øst arbeidet man med Gud og Guds gjerning i Kristus, mens i vest fortsatte man med å arbeide med mennesket og frelsens betydning for det innen teologien.
Her er Augustin sentral. Talen om ”synd og nåde” går tilbake til han. Hvis vi kjenner Augustins teologi, kjenner vi hovedpunktene i middelalderens teologi (Persson).
Frå: G. Aulén: Dogmhistoria 1917, Stockholm.
s. 74ff:
B. Hägglund: Teologins historia, 1966. Lund.
s. 92ff:
A. Nygren: Eros och agape. 1966.
C. Fr. Wissløff: Oversikt over Dogmehistorien (stensil, kan ikkje siterast direkte offentleg) 1974.
s. 71ff.
