46. Thormod Rettedal.

Thormod Rettedal.

Me har ikkje tal på alle dei soger som er fortalde om denne predikanten i Rogaland. Og me kan heller ikkje nemna opp alle dei vekkingar han var med i. Men han var ein reiskap med mykje nåde frå Gud. Mange fann fred med Gud under talarstolen hans. Her skal me nøya oss med nokre enkle og isolerte pennestrøk om han.

Han kom frå Høgsfjord i Rogaland og var fødd i 1849. Han var ein modig gut og svara presten vel på konfirmasjonsdagen. Han vart spurt om han ville forsaka djevelen og alle gjerningane hans. Då kom svaret: ”Eg tru, eg vil dæ.”

Tidleg møtte han Guds kall, men fekk ikkje sjelefred og vissa før han var 24 år. Han var då på sildefiske i Nordland der det braut ut ei alvorleg vekking på fiskefeltet. Etter store indre kampar, rann lyset og han kom heim som ein ny mann.

Rettedal byrja kort etter som ”bibelbud” for Lutherstiftelsen. Presten Kobro hjelpte han den første tida. Han skulle reisa rundt og selja biblar og andre skrifter og kunne halda forsamlingar og lesa or bøkene for folket. Han kom ofte til små og avsidesliggjande stader. Dette var ein del av Johnsons ”naudprinsipp” der lekfolk skulle gjera det prestane ikkje nådde.

Den første turen gjekk innover i Ryfylke der han lei mykje vondt. I Suldal heldt han på å frysa i hel. Der måtte han liggja i eit gammalt stabbur. Det var midt på vinteren og snøen fauk inn i rommet så Rettedal måtte småspringa rundt i rommet for å halda varmen. Neste natt fekk han sova på loftet i huset der husfolket låg. Då takka Rettedal Gud og bad lenge utover natta. Då byrja vekkinga i bygda. Slik gjekk det mange stader.

I slutten av 1870-åra vaks Indremisjonen fram, og Rettedal fekk kall til å reisa der. Han fekk frie hender og opplevde mange vekkingar i bygdene. Han fekk også tala på større stader nå. Då kom han ofte i konflikt med prestane. Rettedal likte ikkje strid, men elska sanninga og kjempe for den.

I 1879 kom Rettedal for første gong til Hidra ved Flekkefjord. Denne gongen kom han i strid med metodistar og andre frie kristne på øya. I 1850-åra hadde det gått ei vekking over staden Kirkehamn. To sjømenn hadde høyrt presten Lammers i Skien og kom deretter heim og forkynte folk folket. Desse vitnemåla fengde i folk og mange vart omvende. Privathusa vart for små til forsamlinga, og dei bygde sitt eige hus i Kråkedalen i 1862.

Sytten år etter kom Rettedal, og heile øya ville høyra han. Både metodistar og frie og lutherske kom saman då, og striden byrja. Rettedal var klår i luthersk lære. Og dei som fylgde han, meinte at dei og måtte byggja sitt eige hus. I 1881 stod huset ”Getsemane” ferdig, med plass til 5-600 menneske. Rettedal kom att fleire gonger i tala der.

I 1885 kom han til Visnes på Karmøy. Der var store kopargruver og mykje folk bedd der ikring, om lag 3000 menneske. Ein dag hadde han møte kl. 4 ettermiddag på bedehuset. Deretter ville han gå bort til dansesalen i gruvebyen. Han hadde høyrt om synda og dansefestane med drikk og slagsmål.

I ein pause gjekk Rettedal og A. Nilsen fram på golvet o tok til å syngja: ”Å., at eg kunne min Jesus prise som eg av hjertet dog så gjerne vil.” Då var det stille så lenge songen varde. Deretter dansa folket vidare. Då ropa Rettedal ut med høg røyst: No må de dansa skikkeleg når det først gjer det! Han visste korleis dansen skulle vera.

Då ropa ei ung jente fortvila: ”Me går til helvete heile kula.” Og ein svær kar kom bort til Rettedal og sa: ”Eg tenkjer det er best at du Rettedal preikar til oss.” Og Rettedal preika. Ein etter ein seig folk i kne og ropa på Gud. Guds Andre slo sterkt ned i folket og mykje folk i bygda vart frelst. Det gjekk ikkje utan motstand, men det vart ei ny tid på staden.

Det var truleg etter dette at biskop Heuch kom på visitas til Avaldsnes og møtte vekkingsfolket på veg til kyrkja. Dei song dei nye vekkingssongane og biskopen undra seg. Då ropa han ut: Dette må vera dei heilage si øy (”Insula sanctorum”).

Rettedal kom også til Bergen, og det vart ein av dei beste arbeidsplassar han hadde. I åtte år på rad vitja han hovudstaden på Vestlandet. I 1890 var han der i 7 månader. I byrjinga reiste han for Indremisjonen, men gjekk over til Kinamisjonen då den vart skipa.

Det kom klagemål mot mannen fleire gonger. Han var for hard og grov i talemåten og ymse anna. Men tida hans gjekk mot slutten, og 4. jan. 1909 heldt dei avkilsmøte i Kinahuset i Stavanger. Kista vart ført til Høgsfjord og gravlagt der. Ein stor minnestein vart sett over han der.

45. Elias Blix.

Nynorskdiktaren Elias Blix.

Blix var fødd 24. febr. 1836 på garden Våg i Gildeskål i Nordland og døyde i 1902. Far hans døyde då Elias var tee år gammal, og mora gifte seg om att med Ole Helgesen. Han vart mest kjend som salmediktar, og sokneprest Harald Eintveit i Vikedal kallar han ”ei av dei store skaparåndene i norsk salmedikting” (DM 24/2.-11).

Blix var norsk teolog, professor i hebraisk og kyrkjeminister i 1884-88. Han vart aldri tilsett som prest, men er mest kjend som salmediktar. Han var også med ved omsetjinga an Bibelen til nynorsk. Han skreiv óg vakre og kjenslevare natursongar med skildringar av natur og folkeliv. ”No livnar det i lundar, no lauvast det i lid,” er ein av dei.

Og nynorsk var det rette målet for han, og han gjorde mykje for at song og dikting kom nett på det målet – landsmål, som det heitte før. Ja, Bjarte Botnen i Vårt land seier om Blix (24/2-11): ”Han som kristna nynorsken.” Me veit godt at det var Ivar Aasen som henta nynorsken fram or den norske soga og folket vårt. Det vart eit levande skriftspråk slik det og var talemål.

Men med Blix vart nynorsk liksom meir offentleg og lovleg. Han var ansvarleg for jamstellingsvedtaket i 1885: Nynorsk og bokmål vart stilt likt i skule og samfunn etter kvart.

Han skreiv om lag 200 salmar, og av dei er det 71 i vårt noverande Norsk Salmebok. I Sangboken er det 33 salmar av han og 14 omsette salmar. Då han var 60 år i 1896, hadde han samla nokre gjester. Til dagen hadde han skrive ein song som han no las opp for dei. Det var songen: ”Å, eg veit meg eit land langt der oppe mot nord.” Han tenkte nok på Nordland der han kom frå. Han hadde ei oppleving der som sette såre merke.

Han kom heim, truleg sumaren 1866 då han hadde teke eksamen i teologi. Somme ville han skulle preika i kyrkja i Gildeskål då. Men soknepresten sa nei. Det er nemnt to grunnar for det. Den eine var han presten ikkje tykte det sømde seg at ein fiskarson frå bygda skulle tala Guds ord i kyrkja. Den andre som er nemnt er nett nynorsken. Han brukte nynorsk, og den hadde han møtt i Tromsø der han gjekk på seminaret for å bli lærar i 1852. I songen frå 1896 er merke etter dette nei: ”Å, eg lengtar så tidt dette landet å sjå. Og det dreg meg så blidt når eg langt er ifrå.” For han kom aldri attende til Gildeskål etter den hendinga.

Sjølv om nynorsken ser ut til å gå attende i folket vårt, vil Blix verta hugsa for diktinga si i lange tider. For diktinga hans er som teke ut av sjølve folket.

-

44. John Olav Larsen.

John Olav Larsen.

John Olav Larsen var evangelist det meste av sin tid, knyttet til Det norske Indremisjonsselskap, og var en tid lærer ved bibelskolen i Staffeltsgate. Men i årene 1971 til 1976 var han generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon og senere landsekretær i Misjonsalliansen. Han døde i 2009 81 år gammel og var fra Hellvik ved Egersund. Han stod i mange vekkelser flere steder i landet. Godt kjent ble møtene i Sør-Audnedal i Agder. I 1957 og 1958 talte han på Jordal Amfi på stormøter i hovedstaden. I begynnelsen av 1960-årene startet han også Justøya Bibelcamp. Han har også talt f. eks. i Trondheim domkirke. I de siste årene av sitt liv var han prestevikar i Den norske Kirke.

Et særtrekk ved Larsen var hans åpne sinn, frimodige forkynnelse og treffende bilder og illustrasjoner. Der var han en mester. Han kunne fortelle morsomme historier og noen trodde kanskje at den lette tonen var selve poenget. Men så kunne han øyeblikkelig snu hele poenget om til et veldig alvor som ofte satt som naglet i sinnet vårt. Hans forkynnelse var kanskje ikke dyptgående dogmatisk sett, men han kall var å være vekkelsesevangelist. Og der var han klar med tale om omvendelse og tro på Jesus som veien til himmelen.

Larsen hentet mange ideer fra USA der han var i 1958 og hørte bl. a. Billy Graham. I Norge ble han en tid kalt for ”Norges Billy Graham”. Rolf Listrøm fra Sverige var med i mange år som sanger, men han hadde også andre sangere med seg. Den siste tida bodde han på sykehjem på Bryne.

Han skrev flere bøker og hefter:

En åpen dør 1957, Den nye begynnelse 1958, Elsket av Gud 1961, Fra høvelbenk til misjonsmark 1964, Kraft fra det høye 1968, Gi deg nå helt til Jesus 1969, Gud vil vekkelse 1970, Det glade fastland 1975.

-

43.Philipp Melanchthon.

Philipp Melanchthon. 

Egentlig var navnet hans Philipp Schwarzerd, som kommer tysk for Svart Jord . Han var født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, og døde 19. april 1560 i Wittenberg. Han var en tysk reformatorisk teolog og forfatter.

Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede 19 år gammel gav han ut en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Luthers gode venn og støttespiller. De arbeidet nært sammen, og han tilegnet seg snart luthers reformasjonstanker. Allerede i 1521 utga han sin dogmatikk, Loci, som er en enkel framstilling av hovedbegrepene i den kristne tro.

Men da Luther skrev mot Erasmus og avviste humanismens menneskesyn, ble det avstand mellom de to. Senere opplag av Loci var preget av det. Men Melanchthon var lærd og fikk stor innflytelse ved sine skrifter. Han underviste fremdeles ved universitetet i Wittenberg, og mange nye studenter kom.

Augustana, den lutherske bekjennelsen ved møtet i Augsburg, er også Melanckthons verk i stor grad. Men han fjernet seg etter hvert fra Luther. Det kommer tydelig fram i 1540 og 1541 om rettferdiggjørelsen. han ville til og med forlike seg med katolikkene og mente det var mulig. Etter hvert ble lutheranerne splittet i to partier: Filippister (som fulgte Melanchthon) og gnesiolutheranere (som ville verge den rette, ekte lære).

Han skiller seg ut fra Luther på flere punkt (uten at vi skal gå i deltalj om det her). Han var f. eks. uenig i Luthers syn på loven og mennesket og mente vi kunne nå fram til Gud ved fornuften og at vi har en fri vilje. Han har preget reformasjonen. H. Lindstrøm sier at "få teologer har hatt så stor betydning som han" (NTU II). Synet på nåden og den frie vilje, og nattverden var viktige element i forskjellen.

-

42. Olav Hodne.

Olav Hodne

Hodne kom til India i februar 1948 – og arbeidet blant annet ved misjonsstasjonene i Shilong, Sevapur 
og Cooch Behar. Han var også knyttet til misjonens tehage.Hodne vokste opp i Bergen. Han tok artium
 i 1941 og begynte deretter ved Misjonsskolen i Stavanger. Han ble uteksaminert derfra i 1946 og
 fullførte de teologiske studier ved Menighetsfakultetet i 1947. Etterpå sluttet han seg til Santalmisjonen.
Olav Leonard Harry Hodne (født 16. juni 11921 i Lindås, død 29. okt. 2009) var en norsk misjonær. 
Han arbeidet mange år som lærer og misjonsprest for Den norske Santalmisjon i India.

.

Hodne var i utgangspunktet prest, forkynner og underviser, men etter hvert kom han inn i et omfattende 
arbeid blant annet med flyktninger og gatefolk i Calcutta. Fra 1970 ledet han hjelpearbeidet blant 
flyktninger i Bangladesh og India. Da organisasjonen Lutheran World Service planla en markert opptrapping
 av innsatsen for flyktningene ble Olav Hodne i november 1974 utnevnt til direktør for organisasjonens
 hjelpearbeid.

Som misjonær i India bygget Hodne opp enn rekke såkalte fortausskoler. Dette var nettopp skoler på 
fortauene. Fattige barn fra slummen ble der renvasket og hadde undervisning på gaten. Fortauskoler ble 
etter hvert et begrep i Calcutta. Der i byen fikk han på grunn av sin innsats for de aller fattigste etterhvert 
et ry som en mannlig variant av den mer berømte Mor Teresa, som han samarbeidet med, i den grad at 
en lokal storavis begynte å omtale ham som «Father Teresa».

Hodne tok tidlig i bruk metoder som senere er blitt mer alment benyttet og betraktet som veldig god 
bistand, da særlig mikrokreditt, altså smålån til enkeltmennesker og grupper for at de skal bli selvhjulpne.
 Dette var en metode han benyttet både i Calcuttas slum og fattigkvarterer, og andre steder der han virket.

Hodne var også knyttet til Strømmestiftelsen - og var grunnlegger av organisasjonen Rangpur Dinajpur 
Rehabilitation Service, en av Strømmestiftelsens partnere i Bangladesh. Han arbeidet også som konsulent 
for Strømmestiftelsen, og var med i denne organisasjonens styre.

Hodne var dr. theol fra 1967 med avhandlingen L. O. Skrefsrud, missionary and social reformer among 
the Santals of Santal Parganas. Han forfattet også en rekke bøker innenfor ulike sjangrer.

Hodne var også flere ganger kandidat til Nobels Fredspris, og ble blant annet nominert av Mor Teresa hele 
tre ganger.

Olav Hodne var far til Kari Hilde Hodne French og morfar til Joshua French. ^{Hodne fikk en del utmerkleser for sitt
 arbeid,} Nansenmedaljen^, Kommandør av St. Olavs Orden^[2], Wittenberg Award (formidles av den amerikanske 
organisasjonen «Luther Institute»)^[4] og Hjelp Til Selvhjelp-prisen fra Strømmestiftelsen. Av bøker han har skrevet, 
kan vi nevne her:

Ungdom, kom, se og hør om Santalmisjonen. 1945. I gode og onde dager : Anna Onsum Skrefsrud 1838-
1870. 949Lars O. Skrefsrud : Kerap - jungelfolkets høvding. 1952, Och säden växte : från mission til kyrka 
i Cooch Behar. 1959Pionermisjonærene tar fatt : glimt fra Santalmisjonens historie. 1960, L. O. Skrefsrud,
 missionary and social reformer among the Santals of Santal Parganas. 1966, The seed bore fruit : a short 
history of the Santal Mission of the Northern Churches, 1867-1967. 1967Santalmisjonens historie : med 
særlig henblikk på utviklingen i India 1867-1967. Bind 3: 1911-1967. 1992, Oppreisning. Misjonæren og
 vitenskapsmannen Paul Olaf Bodding. 2006.

(Vesentlig fra Wikipedia.)

41. Anselm.

Anselm av Canterbury

født ca. 1033 d. 1109 var erkebiskop i Canterbury i England fra 1093. Men han var fra Italia. Han rømte hjemmefra etter uenighet med faren og reiste omkring i flere år før han slo seg ned i Normandie og ble munk. 

Anselm av Canterbury la fram sin objektive forsoningslære i skriftet "Cur Deus homo?" (Hvorfor ble Gud menneske?) i 1098. Den stod i motsetning til den gamle oppfatningen av forsoningen. Før hadde man ment at Kristus ved sitt offer i døden befriet oss fra dødens rettmessige herredømme over oss, eller han løste oss fra djevelens krav på oss. Athanasius har skrevet om den første varianten. Man betraktet gjerne forsoningen som et rettslig oppgjør mellom Gud og Satan.

  Anselm utviklet en helt annen lære. Han viste hvorfor Gud måtte bli menneske og at Kristus med nødvendighet måtte dø på korset. Auléns klargjøring av hans tankegang i 7 punkt er så interessant at vi refererer den noe forkortet her. Den er også et eksempel på logisk tankeføring der han på rasjonell måte ville forklare Guds verk,[i] jfr. hans "gudsbevis". Han resonerer slik om forsoningstanken:

  1. Alle mennesker er pliktige til å underordne seg Guds vilje, men ved synden har de sviktet dette. Ved sin synd har mennesket unndratt Gud den ære som tilkommer ham, sviktet den oppgave Gud gav dem, og gjort det umulig å innta den plass i Guds rike som Gud hadde utsett for dem. De har altså gjort Guds plan til intet for seg.

  2. Gud plan kan aldri gjøres til intet selv om mennesket svikter. Gud måtte derfor overvinne hindringen og gjenopprette gudsriket.

  3. Guds mål kan nå bare vinnes ved godtgjørelse (lat. satisfactio, som det sentrale begrep i Anselms forsoningsteori). Mennesket måtte føres tilbake til den tilstand det var i før syndefallet. Men det kan ikke skje ved at Gud er barmhjertig som om synden ikke eksisterte. Det ville stride mot rettferdigheten. Enten må mennesket straffes som en "godtgjørelse" eller mennesket må gi en frivillig godtgjørelse. Men straffen kan ikke føre til målet: å gjenopprette Guds ære og plan. For da ble mennesket utelukket fra den. Godtgjørelsen (satisfaksjonen) er dermed den eneste veien.

  4. Men mennesket er ikke i stand til å gi en slik godtgjørelse. Mennesket kan aldri gi Gud mer enn det er skyldig å gi Gud, altså utover sin plikt. Og skulle det likevel kunne det, skulle det aldri kunne gi Gud en slik godtgjørelse som er "i overensstemmelse med syndens mål". Bare den som ikke forstår hva synden er, kan betvile dette. Ettersom synden er synd mot Gud vilje, medfører den en uendelig skyld.

  5. Bare gudmennesket kan gi en slik godtgjørelse. Gud måtte få erstatning for menneskets synd "med noe som er større enn alt det som er utenom Gud". Men bare Gud står over alt det som ikke er Gud. Altså kan ingen gi godtgjørelsen utenom Gud selv. Men hvis nå godtgjørelsen likevel må gis av et menneske (fordi det er mennesket som er skyldneren), må det skje ved et gudmennesket (lat. ergo necesse est ut eam faciat deus homo). Dette er hovedpunktet i hans framstilling.

  6. Gudmennesket Kristus har tilveiebrakt den nødvendige godtgjørelse (satisfaksjon) ved sin frivillige død. Her gjør Anselm et formelt skille mellom Jesu liv og død. Som mennesket var han hele livet skyldig å lyde Gud og kunne ikke gi Gud noe utover det. Men han var ikke skyldig å dø ettersom han var syndfri. Men han kunne frivillig underkaste seg døden. Og nettopp det gjorde han til Guds ære. Hans frivillige død var derfor en fortjeneste (et meritum innfor Gud). Det er en gave til Gud (ikke til djevelen eller døden som i tidligere tid).

  7. Gud kan ikke la denne gaven være uten gjengave og takk. Ettersom Kristus er Gud og eier alt, kan Gud ikke gi ham noe som han ikke allerede har. Guds gjengave må derfor rette seg mot dem som Kristus ville gi den, nemlig mennesket. Da er målet eller godtgjørelsen nådd: Kristus har overvunnet djevelen og Guds rike opprettet.

  Konklusjonen hos Anselm er: Verden kan ikke høre noe som er mer etter fornuften: Guds barmhjertighet finner vi nå så stor og slik i harmoni med hans rettferdighet at den ikke kan tenkes større og mer rettferdig.

  Men Anselms forsoningssyn var ikke enerådende i middelalderen. Den subjektive forsoningslære ble utformet av Pierre Abelard (1079-1142), "mer eller mindre som et svar på Anselms teori".[ii] Han har et annet utgangspunkt. Det er ikke Gud som skal forsones, men mennesket. Hindringen ligger i oss, i vår manglende tillit til Gud. Han er ikke opptatt av Guds vrede, men av at mennesket føler avstand til Gud.

---

[i].Dette betyr ikke at hans tankeføring er uimotsigelig eller ble antatt i alle deler.

[ii].Per Lønning: Kristen tro, s. 178.

40. Plotin.

Nyplatonismen og Plotin er en annen grein som vi kort skal ta med her.[i] Den har likhetspunkter med kristendom og gnostisisme. Den viktigste lederen er Plotin d. omkr. 270 e. Kr. Hans hensikt var å forsøke å forene "platonsk transedens og stoisk immanens" (Aulen). Plotin lærte at sjelen var tilsølt i materien og måtte befris. Gud var opphøyet over tid og forandring og kunnskap om ham. Han er langt bort og slik transedent. Fra denne "gud" hadde alt gått ut (emanert), slik lyset kommer fra solen. Denne "utgåen" er samtidig et frafall fra "gud", og lengst borte fra ham er materien. Nærmest "gud" er fornuften (gr. nous) som blir identisk med Platons ideverden. På samme måte som i gnostisismen lærte de at sjelen var fanget i materien. Bare ved hjelp av intuitiv kunnskap kunne kontakt og forbindelse oppnås. Gud kan bare fattes ved å erfare hans nærvær. Frelse er at sjelen befris fra kroppen, også her ved askese, verdensflukt og trekke seg stille tilbake fra alt. Den blir gradvis renset. Det høyeste stadiet er når sjelen synker ned i det gudommelige i den mystiske ekstasen. Da fylles mennesket med Guds lys og blir ett med gudommen. - Også her er en slags dobbel frelsesvei som i gnostisismen: Alt stiger ned fra Den Ene (gud)(dvs. emanasjon) i ideverden ned til den tilsølte sjelen i materien. Men samtidig må mennesket arbeide seg opp til Den Ene ved dyder og innsikt.[ii]

  Povl Johs. Jensen har gitt en større oversikt over Plotins lære som viser at han har et større læresystem enn her angitt.[iii]

  Til sammenligning kan vi illustrere kristendommens frelsesvei som en soteriologisk nedstigning ved inkarnasjonen og det som fulgte. Kristus har alene tatt på seg å frelse verden. Vår tro kan ikke sammenlignes med noe av det mennesket gjør i disse gamle filosofiene. De var egentlig bare bygt på menneskets egne gjerninger.

Det er særlig tre ting Augustin overtok fra Plotin:

  1) Forestillingen om en åndelig verden og en rent åndelig Gud. Han omtalte Gud som "lys", men i en annen betydning enn Plotin.   

2) Det er en betingelse for liv i den åndelige verden at man vender seg bort fra  den sansbare verden.

  3) Plotins lære om grader av "eksistens" der det materielle var nullpunktet i eksistensskalaen og Gud som det høyeste, han strømmer over av eksistensfylde. Ut fra dette lærte Augustin at det onde ikke eksisterer uten som mangel på noe. Og de høyere gradene kan ikke inneholde noe ondt.   Nå kan det diskuteres om ikke de to første punktene er selvinnlysende for en kristen og at han må ha lært det fra Bibelen og ikke fra filosofien. For en grundig tenker som Augustin er det ikke til å komme forbi. Men samtidig vet vi at han studerte filosofene meget grundig. Det kan ha vært en vekselvirkning her. Vi må også ha i tanke at den kristne ide eller tanke ikke var så klart utformet i denne tida, og hele Bibelen fantes ikke samlet i den form og så tilgjengelig som vi har den 

---

[i].Se videre om gnostisisme og nyplatonisme i Martin P:n Nilsson: Grekisk religiositet, 1960, s. 128ff. Se også Povl Johs. Jensen: Plotin. 1989.

[ii].Se videre om nyplatonismen og forholdet til Platon og kristendommen i Anders Nygren: Eros och Agape - Den kristna kärlekstanken genom tiderna, 1966, s. 147ff. Om Augustin og Caritas-syntesen, samme bok s. 383ff.

[iii].Povl Johs. Jensen: Plotin. 1989.