torsdag 24. mars 2011

50) Patric Hamilton.

Patric Hamilton

Den første lutherske martyr i Skottland i reformasjonstiden var Patric Hamilton. Han var født i 1503 av en aristokratisk familie og ble sendt til Paris for å gå på skole 12 år gammel og ble der i fem år. I 1523 kom han til St. Andrews universitet i Skottland og studerte teologi. Han møtte reformasjonstanker og ble grepet av dem.

I 1527 falt han i unåde hos erkebiskop Beaton og ble tvunget til å flykte til Tyskland der Luthers lære var sterk. Der møtte han både Luther, Melanchton og Tyndale – den siste oversatte Bibelen til engelsk. Nå skrev han også sin eneste bok, ”Commonplaces” der han redegjorde for sine reformasjonstanker om rettferdiggjørelsen. Den ble grunnleggende for reformasjonen i England og Skottland.

Senere det året kom han tilbake til hjemlandet ved hjelp av Beaton under dekke av å få en samtale med ham. Men grunnen var i virkeligheten å få ham fengslet og drept før vennene fikk hjulpet ham. Den katolske presten Aless kom til ham i fengslet for å overbevise ham om den katolske tro. Men det motsatte skjedde: Presten ble omvendt til luthersk tro.

Dødsdommen skjedde ved kirkelig rett, og Hamilton ble brent på bål i St. Andrews i 1528. Hamilton var kjent blant folk og hadde en viss innflytelse. Den katolske kirke mente de kunne kremme andre fra å støtte reformasjonen ved å ta ham. Målet deres var å stanse de reformerte.

Det motsatte skjedde, slik det ofte skjer. Mordet skapte diskusjon i byen og folket og sympati for den døde og hans tro. En sa det slik: Røyken fra Patric Hamilton på bålet påvirket alle som så den og bålet. Da Hamilton gikk på bålet, sa han til tjeneren sin: ”Det jeg skal lide nå. Min kjære venn, synes å være fryktelig og bittert for kjøtet. Men husk, det er inngangen til det evige liv. Ingen som fornekter Herren, får eie det.”

Han bar smerte eved ilden med tålmod, og det vakte sympati i landet når det ble kjent. Før han døde, løftet han sine øyne mot himmelen og sa: ”Hvor lenge, Gud, skal mørke dekke dette landet? Hvor lenge vil du tåle menneskenes tyranni?” Og mens flammene dekket kroppen hans, ropte han til slutt: Herre Jesus, ta imot min ånd!

Også presten Aless som var blitt omvendt ved ham, ble fengslet og brent når det ble kjent.
-

tirsdag 22. mars 2011

49) John Williams.

John Williams.

Blant misjonærer har det vært mange martyrer. Også i vår tid har noen lidd døden på misjonsfeltet. Engelskmannen John Williams er en av dem.

Han var født 29. juni 1796 i Tottenham ved London. Han var av kristen slekt, hans mor var datter til den gudfryktige Jacob Maidmeet. Og presten i hans menighet startet en misjonsforening høsten 1815, som naturlig nok påvirket ham. Før hadde han ikke bekymret seg noe for hedningene, men nå kom en tid der han tenkte på dem i flere måneder, sier han. Han bad til Gud om lys.

Det som skapte nøden var tanken på hvor mye en udødelig sjel var verd og hvor elendige hedningene var åndelig sett. Og misjonsfolket ville sende ham ut. 29. okt. 1815 ble han gift med Mary Chauner som var søndagsskolelærer bl.a. Dagen etter ble han ordinert til misjonær sammen med åtte andre, bl. a. den kjente misjonæren Robert Moffat. 17. nov reiste Willimas sa de farvel til fedrelandet. 

Han blir kalt ”Sydhavsøyenes apostel”. 21 år gammel drog han ut for å virke som misjonær på øyene i Stillehavet. Lenge gikk det bra. Han reiste fra øy til øy og talte til folket om Jesus Kristus som kunne frelse dem fra frykt og tvil og alle synder. Underlige opplevelser fikk han også, som på øya Samoa. Han var ikke før kommet i land, før folket kom løpende ned mot stranda og ropte: ”Vi er kristne, men vi venter på en båt som skal bringe oss noen som kalles misjonærer. De skal fortelle oss om Jesus. Er det du som skal komme?”

Og John Williams kunne svare ja – med tårer i øynene. Det var det han mest av alt ville: Fortelle om Frelseren. Etter en kort tur tilbake til England i 1838, kom han ut til øyene igjen. Denne gangen ville han til Eromanga-øyene. Folket der var kjent for å være ville kannibaler. Maten deres var mennesker så sant de fikk tak i noen. Få hvite hadde våget seg inn der før uten å bli drept. Nå ville Williams forsøke.

Da han nærmet seg en øy, sendte han bud inn til de innfødte etter vann. Det fikk han, og han tok det som tegn på at de var vennligsinnet overfor fremmede. Dermed gikk han i land ved en elvos, men ble straks overfalt av de innfødte. Han forsøkte å flykte, men falt sammen like i strandkanten og ble drept der. De ville åt misjonærene, bare beina lå igjen. De ble siden hentet og gravlagt nær misjonsstasjonen på Apia.

På dette stedet er det senere bygget en misjonsstasjon og folket ble kristne. Mary satt igjen som enke. De kristne på øyene omkring sørget da nyheten nådde dem. John Williams ble 43 år gammel og døde 20. november 1839.

Dødsbudet om Williams ga folket i England inspirasjon til videre arbeid. Det var flere steder der evangeliet ikke hadde nådd inn. Nå kjøpte de et misjonsskip som de kalte ”John Williams” som brakte nye misjonærer ut i verden.

Det har ofte vært slik: Martyrenes blod er kirkens sæd.

Det er skrevet flere bøker om John Williams, noen er også på norsk, av: Iris Clinton,Ph. Matthewman, C. Northcott, I.E.H. Williams og W.F. Besser.










48) Thomas Cranmer.


Reformasjonen i England fulgte stort sett andre baner enn i flere andre land. Det var i selve kongefamilien det stod strid. Skiftevis fikk de katolske og protestantiske konger. Ikke før hadde en innført reformasjonen, før en ny regent kom på tronen som ville føre kirken tilbake til Rom. I slike tider måtte mange bøte med livet.

En av dem var Thomas Cranmer. Han var blant de vel 300 som led døden for sin tro. Han var født i Nottingham 2. juli 1489, og slekten kom fra Normandie. Den kom til England med Wilhelm Erobreren. Da han var 14 år gammel begynte han ved universitetet i Cambridge der han studerte språk og teologi. Han leste mye i bøker av Erasmus av Rotterdam, Luther og le Fevre.

Han giftet seg da han var 23 år gammel, men hans hustru døde året etter. I 1523 ble han lærer i teologi og var med og oversatte Bibelen. I virkeligheten regner mange ham som den bærende kraft i reformasjonsarbeidet i England. Det var han som for det meste skrev den engelske kirkes liturgibok, som kalle ”The Book of Common Prayer”. Det gjorde han også med trosartiklene, som er de 29 ”Articles of Religion”. I tillegg skrev han flere prekenbøker.

På denne måten så det lyst ut for den evangeliske tro og kirke.

Men så kom omslaget i 1553. Den katolske Mary ble dronning, og Cranmer forstod hva som ventet protestantene. Derfor bad han dem om å forlate landet, men selv ville han bli for å forsøke å redde det som kunne reddes. På denne tiden var han erkebiskop i Canterbury, i virkeligheten den første protestantiske leder i England.

I 1554 ble han sammen med Ridley og Latimer fengslet og satt i det berømte Tower of London og senere flyttet til Oxford. En lang og omstendelig prosess begynte med forhør og vitneforklaring. Hans fiender var fast bestemt på å slå ham. Begge de to andre led martyrdøden før Cranmer.

Den 21. mars 1556 ble han ført til bålet utenfor Balliol College. Doktor Cole holdt en lang tale til forsamlingen og Cranmer. Til slutt fortalte han den dødsdømte at han snart skulle dø, og da skulle det holdes messe for ham i alle kirkene i Oxford for å hjelpe sjelen hans.

Deretter fikk Cranmer lov til å tale – han skulle bekjenne at han var en sann katolikk. Han hadde vaklet den siste tiden i fengslet i håp om å bli fri. Nå stod han åpenlyst fram og bekjente sin sanne tro. Fox gjengir hele talen han holdt ved bålet, han var jo Cranmers samtidige. Mot slutten sa han:

”Jeg gjorde en stor synd da jeg skrev erklæringen om mitt frafall … Men jeg fornekter paven som er Kristi fiende og Anti-Krist, med hele hans falske lære.” Nå strømmet tårene nedover kinnet hans, og noen av dem som stod nær ham, ropte: Stopp munnen hans – før ham bort! Og dermed drog de ham bort til bålet og truet ham med at snart skulle han være i helvete. Så lenket de ham fast og tente bålet.

Da det begynte å brenne nær ham, rakte han ut sin høyre hånd, som hadde undertegnet frafallsbrevet til dronningen med, for å, brenne den først. De som stod nær ved ham, hørte ham si: Min uverdige hånd. Og før han segnet om og oppgav ånden, hvisket han: Herre Jesus, ta imot min ånd.

Cranmers martyrium skapte en veldig motstand og opposisjon mot katolisismen blant folket. Dronningen fikk tittelen: Maria den blodige, den bar hun med rette.

onsdag 2. mars 2011

47. Arne Aano


Arne Aano

”Den syngjande konditor” var frå Sauda i Ryfylke. Han var son av ein bakar og blei sjølv bakar. Faren, Kornelius Andersen, si slekt kom frå Sør-Karmøy, frå ein liten gard ved ei å, ei elv der. Men dei kalla seg Andersen. I 1899 flytte han til Sauda og vart ein frigjort kristen i vekkinga på Sand i 1904.

Og i den første tida då Arne reiste i Ryfylke, kalla han seg og for Arne Andersen. Han tok til i 1942 som songar og evangelist i Misjonssambandet, som då heitte Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund. Under krigen stilte han seg frimodig opp i gata med trekkspelet og song julesongar, rett framfor augo på tyskarane. Og dei sa ingen ting imot det.

Etter kvart kalla familien seg Aano etter elva (åno) på Karmøy. Og Arne kjente at Gud kalla ham til arbeid i sitt rike. I fleire år reiste han ut på einskildturar og fekk står i store vekkingar i bygder og byar. Han hadde folk nok i bakeriet i Sauda så han kunne vera ute.

Men det var lang veg frå Sauda inne i fjorden og til byen, som for folk flest her var Stavanger. Då kom tanken: Me flytter dit. Bakeriet vart selt og dei flytte inn i nytt hus på Madla. Der hadde hann innreia eit lite bakeri i kjellaren slik at han kunne driva som hobbybakar i ferien.

Ein gong var han i Vikedal og stod i mange veker på bedehuset i Osen saman med ein annan forkynnar. Dei prøvde med møter lenger oppe i Dalen, men der ville det ikkje løysa ut noko. Eg hugsar godt at Arne sette seg ved bordet der framme når møtet var slutt og grein. Så kom det sårt: Gud kan ikkje bruka meg her! Og det vart ikkje meir av møta den gongen.

Både vekkinga og misjonen greip Arne. Han hadde det i arv frå faren. Han vart brukt  til vekking mange stader, for folket kom som regel når Arne kom. Songen lydde klokkeklår og smilet var ikkje langt borte.

Ei av stadene var Finnøy i Rogaland. Det var i 1964-65. Det store bedehuset var fylt kvar kveld. Etter eit møte følte Aano og andre at det hadde vore stengt og åndeleg tungt. Han var inne på same tanken som før: Det nyttar ikkje her. Men før dei forlet bedehuset den kvelden, bad dei saman. Ein frå bygda kom bort til Aano og sa: Du må ta deg ein tur opp i stova til N.N. før du legg deg i kveld.

Den tungsindige konditoren rusla bortover vegen, måtte liksom samla krefter til den siste gjerninga i dag. – Stova var full av folk. Alvorlege menneske sat med bøygde hovud og tårer på kinn. Det var verdslege folk, som søkte liv i Gud. Dei var komne i syndenaud og fått omsut for sjela si.

Då vart det bønestund. Med gråt – og med song. Etter ei stund stråla dei va glede. Guds rike hadde vunne ein siger på øya. Og det var mange møte denne vinteren, og mest kvar heim hadde fått nye kristne hjå seg.

Når forkynnaren fortalde om dette etterpå, sa han berre: ”Me var så gripne.” Det nytta å be – Gud vil gjesta folket sitt. – Denne hendinga seier mykje om forkynnaren Arne Aano.

Han fekk mange år i tenesta etter dette, men ikkje alle stader hende de slike store ting. Litt om senn vart han gamal og sliten og måtte slutta av. Til Misjonens sin herre kalla han heim.
(Må utfyllast.)
-