Philip Melanchthon.
Melanchthon var Luthers medarbeider og en av reformasjonens
forkjempere. Han var litt yngre enn Luther. Egentlig var navnet hans Philipp
Schwarzerd, som kommer fra tysk
Svart Jord. Han var født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland,
og døde 19. april 1560 i Wittenberg. Han var en tysk reformatorisk teolog
og forfatter.
Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede vel 19 år gammel gav han ut en
lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Luthers
gode venn og støttespiller. De arbeidet nært sammen, og han tilegnet seg snart
Luthers reformasjonstanker. Allerede i 1521 utga han sin dogmatikk, «Loci
Communes», som er en enkel framstilling av hovedbegrepene i den kristne tro.
Men da Luther skrev mot Erasmus og avviste humanismens menneskesyn, ble det
avstand mellom de to. Senere opplag av Loci var preget av det. Men Melanchthon
var lærd og fikk stor innflytelse ved sine skrifter. Han underviste ved
universitetet i Wittenberg, og mange nye studenter kom.
Augustana, den lutherske bekjennelsen ved møtet i Augsburg, er også
Melanckthons verk i stor grad. Men han fjernet seg etter hvert fra Luther. Det
kommer tydelig fram i 1540 og 1541 om rettferdiggjørelsen. Han ville til og med
forlike seg med katolikkene og mente det var mulig. Etter hvert ble
lutheranerne splittet i to partier: Filippister (som fulgte Melanchthon) og
gnesiolutheranere (som ville verge den rette, ekte lære).
Han skiller seg ut fra Luther på flere punkt (uten at vi skal gå i deltaljer om
det her). Han var f. eks. uenig i Luthers syn på loven og mennesket og mente vi
kunne nå fram til Gud ved fornuften og at vi har en fri vilje. Han har preget
reformasjonen. H. Lindstrøm sier at "få teologer har hatt så stor
betydning som han" (NTU II). Synet på nåden og den frie vilje, og
nattverden var viktige element i forskjellen.
Boka «Loci communes» kom ut i flere opplag og utgaver etter hvert.
Den første utgaven i 1521 var banebrytende og var den første «dogmatikk» i den
lutherske kirke. Her ble «troen» systematisert og er utgangspunkt for senere
dogmatiske bøker. Men han skrev også andre bøker.
Blant annet har vi en kommentar over Romerbrevet av ham og en
kommentar over Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev. I tillegg skrev han
filosofiske bøker og reformatoriske skrifter. Både Hovedboka i reformasjonen «Augustana»
og den følgende «Apologien» er fra hans hånd.
Melanchthon var en lærd mann og blir faktisk kalt for «Tysklands
lærer» og A. Valen-Sendstad kaller han og Calvin «foregangsmenn i det
dogmatiske arbeidet» (Kristen dogmatikk). Og samtidig var han humanist (ikke
moderne humanetiker). Men Melanchton forandret syn på flere sider av teologien,
som om tradisjonen, nådevalget, viljen, troen og nattverden (A. Valen-Sendstad:
Troens fundamenter). Han er blitt ulikt bedømt til ulike tider, men en svensk
dr. theol. sier at «få teologer har hatt en så stor betydning som han» (Henning
Lindstrøm). Og Valen.Sendstad sier at Luther i 1545 (året før han døde)
henviser til Loci «som det sted hvor man klarest og mest presist finner den
lutherske teologi» (Troens fundamenter, note s. 25f.). Det må bety at han var
høyt verdsatt på tross av uenigheter.
Regin Prenter (i Dogmatik) forklarer boktittelen «Loci communes»
slik: «Steder fra de hellige skrifter
udlagt med henblik på det, der skal forkyndes» og ordnet som en utvidet
katekisme Og Melanchthon er flittig til å gjøre nettopp det også i sine
kommentarer. Han henviser til mange bibelvers som taler om samme sak og slik
forklarer han skrift med skrift.
Paul Madsen d. 1911 sier i sin Troslære at Loci tar utgangspunkt i
forelesninger over Romerbrevet og følger oppbygningen der. Og det kan synes
naturlig, for Melanchthon foreleste over Romerbrevet i Wittenberg etter Luther
som bare gjorde det en gang, i 1515-1516.
På grunn av sin tilnærming til Calvin og den reformerte teologi, og
endog til romerkirken, er han blitt kalt en forløper for samarbeid og
sammenslåing av kirkesamfunn (økumenisk arbeid).
Romerbrevet.
Forordet til Melanchthons kommentar til Romerbrevet er skrevet 29.
juni 1522. Det er skrevet av Martin Luther som en anbefaling av ham. Luther
hadde selv forelest over Romerbevet vinteren 1515-1516 – og den finnes i
bokform. Deretter overtok Melanchthon undervisningen i dette brevet, og det er
trolig dette vi nå har som bok.
Han er på linje med Luther i frelsesspørsmålet. Han har flere fine
utsagn om troen og frelsen. Han forklarer og kommenterer kort og konsist, mens
Luther preker mer om hvert ord og utsagn. En troende, sier han til kap. 1, 17,
som tar imot løftet (evangeliet) og tror at Kristus har gjort nok for synden …
den holder Gud for å være rettferdig og gjør ham salig. Og han gjentar det til
v. 18: Hovedinnholdet i dette er at bare troen på Kristus blir regnet (oss) til
rettferdighet.
Til kap. 3, 31 sier han: Hver den som tror at Kristus ble gitt for
våre synder, oppnår … ved troen at synden ikke blir tilregnet og han er fri
dommen. Og til kap. 4, 15: Loven gjør en from på utsiden, men ikke i hjertet.
Evangeliet gir oss Kristus, og hans Ånd gjør oss fromme i hjertet.
Til slutt skal vi bare nevne kap. 8, 3. Her begynner han en relativ
lang forklaring slik: Det var umulig at man ved loven skulle bli
rettferdiggjort, da den ikke kunne bli oppfylt ved kjødet. Det betyr at det er
umulig å holde loven ved naturen. For «kjødet» betyr vår natur. …
Men Melanchthon fjernet seg fra Luther på noen punkt, som nevnt
ovenfor. Det gjaldt bl.a. Augustana. Det er kanskje grunnen til at han er lite
nevnt og brukt i vår lutherske kirke nå. Men han hadde i alle fall en viktig
rolle i begynnelsen av reformasjonen.
---