Melanchthon - utvidet versjon.

Philip Melanchthon.

Melanchthon var Luthers medarbeider og en av reformasjonens forkjempere. Han var litt yngre enn Luther. Egentlig var navnet hans Philipp Schwarzerd, som kommer fra tysk Svart Jord. Han var født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, og døde 19. april 1560 i Wittenberg. Han var en tysk reformatorisk teolog og forfatter.

Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede vel 19 år gammel gav han ut en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Luthers gode venn og støttespiller. De arbeidet nært sammen, og han tilegnet seg snart Luthers reformasjonstanker. Allerede i 1521 utga han sin dogmatikk, «Loci Communes», som er en enkel framstilling av hovedbegrepene i den kristne tro.

Men da Luther skrev mot Erasmus og avviste humanismens menneskesyn, ble det avstand mellom de to. Senere opplag av Loci var preget av det. Men Melanchthon var lærd og fikk stor innflytelse ved sine skrifter. Han underviste ved universitetet i Wittenberg, og mange nye studenter kom.

Augustana, den lutherske bekjennelsen ved møtet i Augsburg, er også Melanckthons verk i stor grad. Men han fjernet seg etter hvert fra Luther. Det kommer tydelig fram i 1540 og 1541 om rettferdiggjørelsen. Han ville til og med forlike seg med katolikkene og mente det var mulig. Etter hvert ble lutheranerne splittet i to partier: Filippister (som fulgte Melanchthon) og gnesiolutheranere (som ville verge den rette, ekte lære).

Han skiller seg ut fra Luther på flere punkt (uten at vi skal gå i deltaljer om det her). Han var f. eks. uenig i Luthers syn på loven og mennesket og mente vi kunne nå fram til Gud ved fornuften og at vi har en fri vilje. Han har preget reformasjonen. H. Lindstrøm sier at "få teologer har hatt så stor betydning som han" (NTU II). Synet på nåden og den frie vilje, og nattverden var viktige element i forskjellen.

Boka «Loci communes» kom ut i flere opplag og utgaver etter hvert. Den første utgaven i 1521 var banebrytende og var den første «dogmatikk» i den lutherske kirke. Her ble «troen» systematisert og er utgangspunkt for senere dogmatiske bøker. Men han skrev også andre bøker.

Blant annet har vi en kommentar over Romerbrevet av ham og en kommentar over Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev. I tillegg skrev han filosofiske bøker og reformatoriske skrifter. Både Hovedboka i reformasjonen «Augustana» og den følgende «Apologien» er fra hans hånd.

Melanchthon var en lærd mann og blir faktisk kalt for «Tysklands lærer» og A. Valen-Sendstad kaller han og Calvin «foregangsmenn i det dogmatiske arbeidet» (Kristen dogmatikk). Og samtidig var han humanist (ikke moderne humanetiker). Men Melanchton forandret syn på flere sider av teologien, som om tradisjonen, nådevalget, viljen, troen og nattverden (A. Valen-Sendstad: Troens fundamenter). Han er blitt ulikt bedømt til ulike tider, men en svensk dr. theol. sier at «få teologer har hatt en så stor betydning som han» (Henning Lindstrøm). Og Valen.Sendstad sier at Luther i 1545 (året før han døde) henviser til Loci «som det sted hvor man klarest og mest presist finner den lutherske teologi» (Troens fundamenter, note s. 25f.). Det må bety at han var høyt verdsatt på tross av uenigheter.

Regin Prenter (i Dogmatik) forklarer boktittelen «Loci communes» slik: «Steder fra de hellige skrifter udlagt med henblik på det, der skal forkyndes» og ordnet som en utvidet katekisme Og Melanchthon er flittig til å gjøre nettopp det også i sine kommentarer. Han henviser til mange bibelvers som taler om samme sak og slik forklarer han skrift med skrift.

Paul Madsen d. 1911 sier i sin Troslære at Loci tar utgangspunkt i forelesninger over Romerbrevet og følger oppbygningen der. Og det kan synes naturlig, for Melanchthon foreleste over Romerbrevet i Wittenberg etter Luther som bare gjorde det en gang, i 1515-1516.

På grunn av sin tilnærming til Calvin og den reformerte teologi, og endog til romerkirken, er han blitt kalt en forløper for samarbeid og sammenslåing av kirkesamfunn (økumenisk arbeid).

Romerbrevet.

Forordet til Melanchthons kommentar til Romerbrevet er skrevet 29. juni 1522. Det er skrevet av Martin Luther som en anbefaling av ham. Luther hadde selv forelest over Romerbevet vinteren 1515-1516 – og den finnes i bokform. Deretter overtok Melanchthon undervisningen i dette brevet, og det er trolig dette vi nå har som bok.

Han er på linje med Luther i frelsesspørsmålet. Han har flere fine utsagn om troen og frelsen. Han forklarer og kommenterer kort og konsist, mens Luther preker mer om hvert ord og utsagn. En troende, sier han til kap. 1, 17, som tar imot løftet (evangeliet) og tror at Kristus har gjort nok for synden … den holder Gud for å være rettferdig og gjør ham salig. Og han gjentar det til v. 18: Hovedinnholdet i dette er at bare troen på Kristus blir regnet (oss) til rettferdighet.

Til kap. 3, 31 sier han: Hver den som tror at Kristus ble gitt for våre synder, oppnår … ved troen at synden ikke blir tilregnet og han er fri dommen. Og til kap. 4, 15: Loven gjør en from på utsiden, men ikke i hjertet. Evangeliet gir oss Kristus, og hans Ånd gjør oss fromme i hjertet.

Til slutt skal vi bare nevne kap. 8, 3. Her begynner han en relativ lang forklaring slik: Det var umulig at man ved loven skulle bli rettferdiggjort, da den ikke kunne bli oppfylt ved kjødet. Det betyr at det er umulig å holde loven ved naturen. For «kjødet» betyr vår natur. …

Men Melanchthon fjernet seg fra Luther på noen punkt, som nevnt ovenfor. Det gjaldt bl.a. Augustana. Det er kanskje grunnen til at han er lite nevnt og brukt i vår lutherske kirke nå. Men han hadde i alle fall en viktig rolle i begynnelsen av reformasjonen.

---