onsdag 19. januar 2011

12) Andreas Fleischer

Andreas Fleischer
Misjonær og biskop Fleischer.
9. sept. 1904 stevnet båten ”Montebello” ut Oslo-fjorden. Om bord satt cand. theol Andreas Fleischer fra Trøndelag – med kurs for Kina. Det skulle gå nesten åtte år før han igjen satte foten på norsk jord, åtte meget begivenhetsrike år! Vi vil følge ham gjennom høydepunktene i denne tida – og senere.
Først må vi imidlertid gå tilbake i tid og få med oss opptakten til det som hendte. Det danner også bakgrunn og kulisser til hans ungdomsliv. (Jeg skriver dette på bokmål ettersom det er en del sitat fra brev etc. som er på bokmål. Slik blir ikke den språklige stilen brutt.)

Slekt og familie

Andreas Fleischer er født 5. nov. 1878 i Hegra, Stjørdal. Faren var sokneprest Carl Edvard Fleischer (1843-1885), prest i Bjørnør i Nidaros bispedømme og drukna på hjemreis fra osen annekskirke Allehelgens søndag 1. nov. 1885. Mor hans, Johanne Sofie f. Fergstad 1850 døde i 1926. da mannen døde satt hun igjen med to gutter, Andreas og Carl. Den siste ble offiser og kjent general, bl. a. I Nord-Norge.
Andreas vokste opp i Trondheim, tok studenteksamen i 1896 og var ferdig teolog i Oslo i 1902 og tok praktikum året etter. 20. sept. 1903 ble han ordinert i Trondheim av biskop Skard. Fleischer ble engasjert av NMS som reisetaler i denne tiden. Tanken var nok å møte misjonsfolket før han drog ut som misjonær. Målet var tidlig Kina. Han ble gift med Petra Amalie Margreta Ulsaker f. i Skedsmo i 1881.
På folkemunne har det gått en historie om hvordan Fleischer og Petra Ulsaker møtte hverandre og ble gift. Som reisetaler for misjonen kom han også til Vikedal i Ryfylke og bodde i prestegarden. Fra 1884 til 1913 var Johan Svendsen Ulsaker fra Hemsedal prest i Vikedal. Han var gift med Martha Marie Amble, datter til Chr. Amble som reiste som taler for NMS. Ulsaker hadde fem barn, bl. a. tre døtre. Mens Fleischer var i Vikedal, skal han ha sett ekstra godt på den ene, men fikk ikke anledning til å ordne saken før han måtte reise til Kina – der behøvde misjonen folk. Så blir det fortalt at Fleischer ikke kunne glemme jenta i Vikedal, og satte seg ned og skrev frierbrev til Norge. Han fikk ”ja” og saken utviklet seg videre i rett retning – vi skal komme tilbake til denne ”retning” senere.
Petra Ulsaker er f. 28. juni 1881, tok middelskoleeksamen 1898, ble utdannet sykepleierske og gikk på misjonsskole i London i 1906. Dette var trolig C.I.M.s skole for kvinner (Kina Innlandmisjon). I løpet av våren eller sommeren 1907 kom hun så til Kina og begynte på språkstudium der.
1. februar 1908 kom så det store øyeblikk da Petra fikk ”følge (Andreas) frem til brudeskammelen og svare ja for Herrens åsyn”, som hun skrev til Fleischer en gang i 1906 eller 07. Bryllupet stod på Yiyang stasjon i Hunan. Far hennes har ført inn bryllupet i kirkeboka i Vikedal på samme dato.
Men før dette skjedde, hadde de to unge brevvekslet i omkring tre år. Her får vi et ganske levende inntrykk av hvorledes misjonærlivet var i denne pionertida. Vi har 9 brev fra A. Fleischer til Petra Ulsaker og ett brev fra henne til ham. De utgjør en viktig og god dokumentasjon på misjonsarbeidet i Kina i denne tida. Flere trekk likner på eller er identiske med det norske misjonærer opplevde litt lenger nord i Kina på samme tid, Kinamisjonsforbundets misjonærer i Hubei og Henan.

”Kjærlighetsbrev”
Petra hadde skrevet til ham 15. mars 1905. Der hadde hun skrevet ”sjelfulle tanker og alle de sterke, gode ord”, som var til oppmuntring for ham. Posten tok lang tid i de dager, og først to måneder senere svarer han.
Det første brevet vi har er datert 23. mai 1905 i Changsha. Han skriver konsekvent ”De” når han tiltaler henne – det skjer gjennom hele perioden. Noe kan nok det skyldes praksis på den tida, det skulle være formelt og høytidelig. Men det indikerer samtidig at de ikke var svært godt kjent med hverandre. Og brevene er i det hele tatt lite preget av ”kjærlighet” i mer moderne forstand av ordet. Alle hans brev er stort sett fortellinger om hans liv og arbeid i Kina, noe som kan gjenspeile hans noe flegmatiske holdning. Og brevene ligger på et ”høyt” nivå – han veksler mellom i hovedsak norsk og ord og uttrykk på engelsk, tysk, fransk og latin. Han kan forklare innholdet i en bok, skrive om teologi? og forklare ord og begreper. Men han legger også sin egen sjel åpen for henne, skriver om tvil og uro, motløshet og tanker om arbeidet. Men ingen direkte kjærlighetserklæringer. Dette første kjente brevet hans kan ikke være det første, men vi vet ikke hvor lenge de har brevvekslet – kanskje et halvt års tid, fra høsten 1904.
I dette første brevet fra mai 1905 skriver han litt om seg selv. Han kjenner seg utslitt, både i hodet, øynene og hele kroppen. Han kan ikke arbeide mer enn to timer om gangen. Det stod i stil til været denne maidagen: ”Ute regner det ustanselig, plask, plask, så den lille gårdsplassen står under vann og det er trøstesløst å gå ut for å få mosjon. For luften er tung og mettet av damp, og man oppnår bare at alt man har på seg blir vått.” Ikke alltid var det lett å være misjonær, verken p.g.a. klimaet eller folket. Han må sitere sin venn pastor Eckhoff som sa at en misjonær måtte kunne ”ta et ryggtak med tilværelsen”. Han eget liv gikk både opp og ned. Han var klar over at en misjonær først og fremst var en sterk mann. Fleischer siterer også en engelsk misjonær som hadde skrevet et sted at ”misjonærens liv består langt mindre i det heltemessige eller helgenmessige enn folk vanligvis mener, og langt mer i ’plod’,” som betyr strev og slit. Selv måtte han lese kinesisk og pugge tegn og repetere lyd ”inntil det går rundt for meg og mine øyne ikke kan mer”.
En annen side ved misjonærlivet var det rent praktiske som byggearbeid og kontakt med myndighetene. Heller ikke det var så lett. De hadde strev med ”å forhandle, prute på priser, kjegle med arbeidsledere?, skjenne på dovne arbeidsfolk, pine mest mulig ut av et spent budsjett, være forretningsfører, byggmester, finansmann, skjønt man ikke har lært noen av delene.” Det er tydelig at den nye misjonæren er noe frustrert over alle oppgavene. Han hadde ikke vært mer en vel ½ år i Kina nå. Men de fleste misjonærer kan nok nikke gjenkjennende til Fleischer skriver om.
Og så kommer spørsmålet om det ”egentlige misjonsarbeidet” – skjer ikke det? Jo, svarer han. Misjonæren preker og underviser og viser hedningene veien til Kristus. Og det har lykkes: ”For tiden har Gotteberg en katekumenklasse på 20, som han tenker å døpe om 3 uker – i alle fall de fleste av dem.” Og han selv – for Fleischer gjort noe av det ”egentlige” arbeidet? ”Og selv jeg, min stakkar,” svarer han, ”har allerede holdt en tale på kinesisk i menighetens forsamling og deltatt i bønnemøter om vekkelse og liv sammen med mine trofaste brødre her.” Noe skjer altså, men han må vedgå at det ”blir kun en forsvinnende liten del av vår tid opptatt med dette direkte. Størsteparten går til strev og slit med forberedelse og forretningsførsel av forskjellig slag”.
Petra kunne nok bli forskrekket av slikt – den ”lille pige”, som hun kaller seg i sitt brev. Og han er klar over at hun neppe ventet ”å få slike utgydelser fra misjonsmarken”. Men han har faktisk ”moro av å la henne titte litt bak kulissene” og se hvordan det egentlig er. Som eksempel på det forteller han om 17. mai i Kina. Dette skriver han jo bare 1 veke etter den, selv om han må ta det i to etapper.
Det var en strålende dag, og tidlig om morgenen hørt han Gottebergs lille 5 års gamle jente synge ”ja, vi elsker”. Men noen fridag ble det ikke for han. Han gikk på skolen som vanlig og hadde engelskundervisning. Elevene var greie, ”og det var ingen sak med så villige elever”. Deretter leste han i evangeliene sammen med sin lærer – det må ha vært den kinesiske bibel de brukte da. Han hadde også en time gymnastikk – og det hadde ikke vært så enkelt i begynnelsen, for ”ingen av dem hadde det minste takt i kroppen”. Om kvelden var han hos en ung kinesisk høyskolelærer, som var med i metodistmisjonen. De var 11 unge menn, og Fleischer talte til dem – ”jeg snakket kinesisk til høyre og engelsk til venstre og følte meg riktig i mitt ess”. Og da han kom hjem dumpet han oppi et ”koselig eggedosislag… hvor vi ble sittende og filosofere over de store fordeler vi hadde ved å være født til verden som nordmenn”. Men i disse maidager i 1905 var det ganske naturlig at de talte om ”fedrelandets fremtidige skjebne” og ba ”for hjemlandet” før de skiltes ved 11–tiden. Og selvsagt mintes han Petra i sin bønn.
Var 17. mai en hyggelig dag, ble dagen etter noe annet. Et ”uhyggelig regnvær” begynte, og ”de første symptomer av den blindhet som jeg nå så vidt er kommet over”. Han klager flere ganger over problem med øynene og han møtte flere problem og han var på Gottebergs katekumenklasse, ”men jeg var for trett til å følge med”. Likevel leste han ennå en time engelsk med evangelisten etter møtet. Først kl. ½ 11 var han ferdig, og da var han ”for trett til å få sove”. Det virker som om han stadig går trett og nedslitt denne første tida og skriver: ”Maktesløsheten, maktesløsheten støter en på i alt arbeid her på å bygge den allmektige Guds kirke!” Han har gløden og iveren for Guds sak, men oppdager mer og mer av sin egen begrensning. Så får han glede seg over at det skjer store ting andre steder i verden. Petra har sendt en artikkel om vekkelsen i Norge – det må særlig være vekkelsen i Calmeyergatens misjonshus ved Albert Lunde som var nettopp dette året. Og han har hørt om vekkelse i England, særlig Wales. Der stod den unge Evan Robert og forkynte. Men Fleischer er sikker på at vekkelsen vil komme. ”I den anledning var det ogsaa at vore evangelister og nærmeste venner her samles daglig til bønnemøte i middagsstunden foruten morgen og kveldsmøtene. Og vekkelsen kommer sikkert, når vi bare er utholdende i bønn, og faste i tro.”
Og før Fleischer slutter dette lange brevet, kommer han med en interessant opplysning. Han har hørt rykte om at den gamle kinamisjonsveteranen Hudson Taylor skal komme på besøk. Han grunnla Kina Innlandmisjon og hadde som mål at alle provinser i Kina måtte få misjonærer. Den siste provinsen som ble åpnet for misjon, var nettopp Hunan der Fleischer nå var. H. Taylor mente hans livsverk over slutt med det – han var over 70 år gammel. Men han ønsket å få se den menigheten som vokste fram i denne del av landet også. Og han fikk virkelig sitt ønske oppfylt. Fleischer skriver ikke noe om dette, men Taylor døde i Changsha, provinshovedstaden i Hunan samme år. Hans siste reis gikk til den siste provins i Kina som ble åpnet for evangeliet!

Brev nr. 2
Om sommeren 1905 var Fleischer en tur på sommerfjellet Kuling. Her skrev han til Petra 15. juli. Han hadde hatt liten tro på at misjonærene skulle bruke tid på en slik ferie. Men etter noen måneders slit og strev som misjonær, begynte han å forstå hvor viktig det var. Derfor måtte han ”strekke våpen”, sier han. Han føler seg nå nærmest til klassen ”kvinder og børn” – ”med skam at sige”. Han hadde både hørt og sett hvor viktig det var å komme en tur opp på fjellet noen uker og hvile ut. Mye kan forandre seg med erfaringen.
Arnetvedt var reist helt til Japan ”for å prøve å få helsebot”, og Fleischer har nok hatt til til å slå følge: ”Hvor interessant at skulle få komme til Japan nettopp nu.” Men Arnetvedt var nå ”gammel og meget tunghørt” så han fikk trolig ikke mye utbytte av turen. Men de behøvde ham sårt – ”han er den eneste gamle praktikus mellom oss norske misjonærer her ute.”
De gikk om bord i en japansk dampbåt i Changsha 24. juni og nøydde seg med kinesisk førsteplass på grunn av økonomien. Der var billig. Fru Gotteberg med barna og Anna Gerhardsen var med på turen. Den siste hadde en ”ustyrlig mengde bagasje med” – hun skulle holde bryllup noen uker senere. Flere andre misjonærer var også med på turen – amerikanske. Etter et døgn var de i Hankow og Fleischer fikk oppleve flere vansker i Kina. For der hadde de ”selvfølgelig” andre penger enn i Changsha og oppe på Kuling var det atter andre penger. Dette skapte vansker i vekslingen. En annen vanske var varmen – den var nå 37 ½ grad C. – som var legemstemperaturen. Nå leidde han en rickshamann til å trekke seg – ”skjønt jeg følte samvittighetnag”. Som en sterk ung mann følte han seg trolig ikke vel ved dette. Dessuten hadde han hørt at slike menn bare levde 5 år i jobben – så hardt var livet.
Fra Kiukiang ble de først båret i bærestol ca. 2 norske mil over sletta og deretter ca. 1 norsk mil oppover fjellet hele 3500 fot opp (11-1200 meter) ei steintrapp. De kunne se Yangtse-elva nedafor og noen mindre innsjøer ”som det røde gull i aftensolen”.
Endelig kom de opp til feriefjellet Kuling, ”en fredelig grønn dal med den ene vakre stenvilla ved siden av den andre, som en bedre liten idyllisk engelsk landsby”. Her hadde flere misjonsselskaper fra andre land sine ferieplasser. Nordmennene hadde også bygt sitt hus: ”Det norske hus var vel kjendt, oppe i lien en stor monumental bygning af huggen sten med stor træveranda foran baade ovenpaa og nedenunder. Men saa er den ogsaa beregnet paa 8 familier, bygget for hele missionen, medens de andre missioners missionærer, - de rige englendere og amerikanere -, har for en stor del hver sine private huse.”
Og mens han sitter her på feriestedet, filosoferer han for Petra om kirken og misjonen og lekmannsarbeidet. Her viser han at han har et fast kirkelig ståsted. Kirken har nok ingen misjonsorganisasjon. Arbeidet tar lekfolket seg av i foreninger m.m. ” Men ellers gjør vore præster gjennomgaaende et godt arbeide. Det viser særlig den megen vækkelse, som vor kirke er velsignet med; for hvor meget den end kan være fremkaldt ved lægmænd, har den altid som sin uomgjengelige forudsætning det solide arbeide som fra søndag til søndag gjøres af præsterne ved konfirmandundervisning og fra prækestol. Det er den af dem udsaaede sæd, som indhøstes. Og saanings-arbeidet er meget vanskeligere og betydeligere end indhøstningsarbeidet. Dessuden er jo vore lægpredikanter gjennemgaaende prestenes elever og kirkens børn. Det arbeide som i Norge gjøres af andre kirkesamfund, er jo aldeles forsvinnende i sammenl. med Statskirkens. Og det norske folk er jo et gjennem kristent folk; om det end vistnok staar tilbage for de britiske folk, særlig det vælske og det skotske folk, staar det dog aldeles over ethvert andet folk i kristelig bevægethed og kristeligt arbeide, særlig missionsarbeidet.”
Han sidestiller ikke lekpredikantene med prestene. Og kirkens misjon i Norge er NMS og Madagaskar. Andre selskap er ikke med i tankegangen her: ”Den norske kirke har jo netop bevist sin umaadelige livskraft ved det storartede missionsarbeide, den har faat gjøre , særlig paa Madagaskar, hvor den har faat optage i kirkesamfundet indtil 1/10 af samtlige, som det aar blev vundne av hedningekristne. Hans (=Meegs) polemik mod Missionselskabets krav paa at være kirkelig mission (er) spidsfindig og latterlig, aldenstund, - som han selv siger, - missionsarbeidet hjemme vesentlig ledes og bæres af prestene, og udsendingene er ordineret af kirkens biskop som kirkens prester og opretter lutherske datterkirker i hedningeland.” Fleischer taler her trolig om Martin J. Meeg som var misjonær på Madagaskar i 1880-1903 da han gikk av NMS.
I dette brevet gir også Fleischer en vurdering og et sammendrag av en liten bok, ”En kristen” av Hall Caine. Den liker han godt. Han hadde lest den 7 år tidligere, og nå gjorde den sterkt inntrykk på ham. Og til slutt kommer han så vidt inn på Petras stilling. Skulle hun komme ut, ville Gud finne plass til henne. Det er han trygg på. De må ha diskutert om hun kunne få plass som sykesøster – som Petra var. Men nå er Ellen Guldbrandsen kommet ut og har fått frk. Olsens plass, så Petra kunne ikke få den.

Brev nr. 3
Her på fjellet fikk han denne sommeren oppleve et misjonærbryllup for første gang. Selveste Reischelt skulle vies til Anna Gerhardsen fra Mosterhavn i Sunnhordland. Det skjedde 12. august, og Hertzberg var vigselsmann og prest. ”Han opptrådte meget verdig og staselig i norsk prestedrakt.” Det var den ”vesentligste begivenhet på Kuling” denne sommeren. Hertzberg talte over Jes. 28,16. Etter talen sang de ”I bygge skal huset…” – ”med Hartmanns deilige melodi”. Det er den melodi vi har i vår sangbok nå. Fru Hertzberg sang vers to og tre alene ”med sin deilige sølvklare stemme”. Damene ble så båret hjem til deres felles sommerhus mens ”vi mannfolk spaserte”. Og der fortsatte de festen med sang og taler. Fleischer hadde diktet en sang på kinesisk for anledningen ”til den lettsindige melodi: Å kjøre vatten, å kjøre ved.” Dette var ”en rosenrød dag”, skriver han opprømt i sitt tredje brev 4. sept. .
Fire dager senere drog Fleischer og Hertzberg ned fra fjellet, tok båt oppover Chang Jiang-elva (Jang-tze) og kom tilbake til Changsha der han fortsetter brevet. Først 7. sept. får han avslutte brevet og ekspedert det til Norge. Der forteller han om en episode på bymuren i Changsha. En snekker skulle ut av byen for å avslutte en kontrakt om levering av murstein. Men da han kom til bymuren, ble han stanset av vaktene som nektet han å gå ut gjennom porten. De pleide alltid å la misjonærene passere, men ikke hvem som helst. Nå spurte de hvem han var, og han svarte han tilhørte kirken. Men da slo de ham og drog ham inn i barakken. Dette ble faktisk mer enn en episode. Fleischer selv måtte inn i diskusjonen. Han sendte sitt eget navnekort med en tjener for å be soldatene sette snekkeren fri. Men det gikk ikke så glatt. De bare lo hånlig av tjeneren og skjelte ham ut. Først da Fleischer gikk til mandarinen på fremmedkontoret, forandret klimaet seg og snekkeren ble fri.
Måneden etter skulle han reise til Sinhua sammen med Hertzberg for å etablere virksomheten der, som han skriver. De ville plassere en evangelist der samt åpne utsalg for bibeler og traktater. De hadde altså tro på litteraturmisjon og ”innfødte evangelister”. I mellomtida skulle Fleischer være i Yiyang og lære ”den mest elementære legekunnskap”. Det mente han var nyttig. Han ville også skaffe seg kinesiske klær og anlegge hårpisk som kineserne gikk med.
Det ser ut til at han i denne tida har problemer med seg selv og arbeidet – det er ikke noe enestående, men en temmelig felles kristen erfaring. I samme brev skriver han: ”Ikke destomindre falder jeg stadig i fristelse, paa den ene side til modløshed, - det er det almindelige, paa den anden side til overlegenhed. Det er jo ogsaa en lidt vanskelig situation: Naar jeg intet greier, intet udretter eller gegaar feil og dumheder, saa er det min skyld, min gjerning. Men naar jeg virkelig faar udrettet noget, saa er det ene og alene Guds gjerning. – Imidlertid er det noget vidunderlig stort og herligt at være overladt helt og holdent til Gud, at hvile i ham.”
Han er flere ganger inne på at han har det travelt. Dagen etter skulle han tale på kinesisk, det samme skulle han gjøre søndag formiddag – og så engelsk gudstjeneste søndag ettermiddag. Og ennå har han ikke fått tid til å forberede talene.
Men han kan ikke bare tale om seg selv og arbeidet i Kina. Hvorledes går det med Petra? Det opptar ham også. Hun hadde fortalt at hun hadde deltatt på sommerstevner og møter og gleder seg over det. Når skal hun komme ut? Det virker ikke som om de på dette tidspunkt tenker på ekteskap. Han skriver for vagt til det. Han mener hun ikke kommer ut før en gange neste år. ”For øvrig skjønner jeg at Misjonsselskapet gjerne vil se tiden an og se om det snart blir sikre, rolige forhold hjemme, eller om det blir uro og utrygghet, før det påtar seg flere forpliktelser…” Her er det nok usikkerheten omkring bruddet med Sverige i 1905 som er bakgrunn. Mange var usikre på den tid om det kunne bli krig mellom nabolandene.
Selv er han også usikker. Hans eneste rettslige beskyttelse var konsulene, og på den tid hadde de ingen konsul. Penger måtte de også få fra utlandet – og kanskje ville de få beskjed fra NMS at de ikke lenger kunne støtte dem. Så uklart fortonte alt seg for dem i Kina.

Brev nr. 4
Siste dag i oktober er det tid for nytt brev. Han hadde fått brev fra Petra skrevet 9. sept. Og det minte ham om avreisedagen fra Oslo med Montebello. Det var just denne dagen. (Her er ei halv side av brevet uleselig.) Brevet er skrevet i Yiyang. Han hadde nettopp flyttet dit fra Changsha og reist med elvebåt med alt sitt jordiske gods i Kina. Arnetvedt var med som ”reiseleder”. På denne turen har de hatt en interessant samtale om misjonen i Kina. Og her har trolig Fleischer fått et feilaktig inntrykk av Kinamisjonsforbundet. Om Arnetvedt bevisst har vinklet det slik i samtalen eller om det bare er Fleischer som har fått dette inntrykket, er uvisst. Men i sitt brev til Petra gir han en del unøyaktige opplysninger om ikke verre.
Arnetvedt er en meget from gammel mann, sier han med rette. Han er en betydelig kristen tenker og teolog, og han har en mengde merkelige og interessante erfaringer. Derfor var det hyggelig å reise sammen med ham. Arnetvedt var egentlig lærer, men hadde også vært bonde. Så tillegger Fleischer ham æren for å ha stiftet Kinamisjonsforbundet i Bergen ”og reiste så til Kina, skjønt allerede 46 år gammel, for å redde dette forbunds arbeid herute fra undergang. Det gjorde han.”
Dette siste er vel en overdrivelse. Arnetvedt var med å stifte Forbundet, det er sant nok. Men de var flere og Brandtzæg og Rettedal var vel så viktige i dette arbeidet. At han så reddet arbeidet i Kina fra undergang henviser til Brandtzægs hjemreise etter 1 år i Kina og Arnetvedt ble sendt ut som misjonens leder ute. Men det var flere misjonærer i Hubei på det tidspunkt. Men vi skal ikke frata Arnetvedt noe ære for den store innsats han gjorde på dette feltet før han kom til Hunan. Det er likevel tydelig at Fleischer og de andre i Hunan setter ganske stor pris på ham og mener han var en meget dyktig misjonær.
Ordbruken om hans avgang i Forbundet er også tvilsom. Han sier at han sammen med ”Gotteberg og Hertzberg ble sparket ut av forbundet”. NMS sin 50-årshistorie om Kina nevner ikke dette, men Kinamisjonsforbundets historie går inn i saken. Bakgrunnen for at de sluttet er vedtaket i Forbundet om at misjonærene ikke skulle ordineres før utreise, men innvies av misjonens styre, den såkalte ordinasjonsstriden. Noen misjonærer ville ikke bøye seg for vedtaket. Forbundet innkalte til samtalemøte og bad alle utsette evenetuelle avgjørelser til senere. Det ville ikke misjonærene og forlot forbundet. NMS hadde ikke misjon i Kina i 1899/1900 da dette begynte. Men de vetok på generalforsamlingen i 1901 at arbeid skulle påbegynnes i Kina. Det skjedde året etter. Ordet ”sparket ut” virker derfor noe sterkt i sammenhengen.
Planen var at Fleischer nå skulle reise opp til Sinhua der hans stasjon skulle bli. Men det ble ikke lett. Fremmedhatet var stort, språket var vanskelig i forhold til normal-kinesisk og vanskene me då skaffe seg hus viste seg snart. De hadde sendt en kinesisk evangelist opp dit for å rydde vei på en måte. Nå var det kommet et voldsomt anklageskrift mot evangelisten og misjonærene fra amtmannen i Sihua til Fremmedbyrået i Changsha. Det var så sendt til Yiyang. Evangelisten Liu skulle reis opp og ordne saken mens Fleischer ble i Yiyang. Her hadde han morgengudstjeneste 2-3 ganger i veka og reiste så over elva til dr. Nilssens hospitaltomt og lærte litt medisin. Det ville komme vel med i arbeidet senere. Denne tomten er det senere Taohwalun der sykehuset ble reist.
Fleischer har mye godt å si om fru Hertzberg. Hun er en ypperlig lærerinne og gjør et godt arbeid blant kvinnene. ”Hun går omkring som en lysengel mellom de med klumpfot og for det meste avstumpede og ’naturlig’ utseende kineserkvinner. Hun leser engelsk med de store guttene, lærer dem og evangelisten å spille orgel, hun besøker syke, og hun er en god husmor og en kjærlig mor mot sin lille Gerhard. Samtidig er hun en vel så flink ”kineser” som oss menn som har langt mer tid og anledning til studium.” Og Fleischer kjente denne kvinnen fra før, de var faktisk artiumskamerater fra Trondheim i 1896. Som jente hette hun Øverland.
I Yiyang var det et kapell med sitteplass til 3-400 mennesker, men det hadde hendt at 600 hadde presset seg sammen der. Dette forteller at arbeidet var godt i gang og interessen stor. Det så med andre ord lyst for misjonen i denne begynnerfasen. I tilleg planla de hospitalet. Grunnen var kjøpt og dr. Nilssen hadde 30 mann i arbeid. De arbeidet på en familienbolig til Nilssen. På denne tida bodde Nilssen i en kjøkkenbolig og holdt poliklinikk i portrommet. Fleischer klager over at arbeidet går seint, både fordi folket var uvant med arbeidet og hadde en tendens til å fuske. Men han gleder seg: de kommer inn under ordets hørelse. Nilssen samler dem til andakt hver morgen og Fleischer får også tale til dem noen ganger. De hørte godt etter, sier han, og de forstod ham. Og det er godt at Ordet har fritt løp, for Yiyang var tidligere et rent røverhull. Allrede nå var det forandring blant folk, det sa også de kinesiske øvrighetspersoner. Men han har sett mye usedelighet med derav følgende syfilis.
Dagen etter skal han og Hertzberg sammen med en evangelist reise oppover til Anhua og Sinhua. Han er nok en smule redd, for der er en ”sterkt fremmedfiendtlig og opphisset stemning i Sinhua”. Men problemene tårnet seg opp. Man ville forandre leiekontrakten og deretter ble den oppsagt. Det kom anklage fra amtmannen om fusk og bedrageri og saken kom opp for fremmedbyrået. Midt opp i alt dette sendte Gotteberg om et skarpt angrep på misjonærene i Changshas offisielle dagsavis fra ingen ringere enn Hunans provinsguvernør. Det så virkelig mørkt ut i misjonens begynnerfase her oppe. Noen øvrighetspersoner anbefalte at de ikke reiste opp til Sinhua slik situasjonen var. Men Fleischer kunne ikke godta det. De anbefalte seg i Guds omsorg og vennenes forbønn og reiste. I tillegg kom det vanskelige språket i Sinhua-distriktet. Han kommer tilbake til det flere ganger.
Med det siste brevet hadde Petra sendt ein svensk sang som hun sjev hadde satt melodi til: ”Genom lidande.” Han satte pris på den og skriver: ”Den er meget vakker og så karakteristisk i den reneste moll!” Og så håper han at han skal få høre henne selv synge den om et års tid!
Nettopp på denne tid skulle to nye misjonærer komme til Kina, sykesøstrene Emilie Caspersen og Dorthea Guldbrandsen. Da var det meningen at han skulle reise ned til Hankow og følge dem til misjonsfeltet. Til Hankow kunne de reiste med båt fra Shanghai, men resten av veien var mer komplisert ser det ut til. Og dermed er brevskrivningen slutt for denne gang.

November 1905
Det femte brevet er skrevet 22. nov. 1905. Da har han fått to brev fra Petra – ett til hans fødselsdag 5. nov. – da var han 27 år ? Hun hadde også sendt brev til ham 30.sept. I tillegg hadde hun sendt ham et bilde, men det hadde han ikke fått. Han frykter det er kommet bort på veien. Det var ikke uvanlig da kineserne samlet på utenlandske bilder. Det kan se ut som om han aldri fikk dette bildet, og at han derfor ble overrasket da hun kom til Kina – det skal vi se på senere.
Nå hadde han og Hetzberg vært i Sinhua og selv følt på kroppen den motstand mot kristendommen som var i byen. Generalen som var ansvarlig for deres sikkethet sendte med dem 5 soldater med denne beskjeden: ”Nå skal jeg ofre flittig til mine avguder, for at de kan bringe de to ”muh-ser” hurtig og sikkert tilbake hit. Kommer de så vel tilbake,skal dere også få en pen belønning. Men tilstøter det dem noe, skal dere miste hodet!”
Det var klart og grei ordre. Og vi skal unders over at de kom vel tilbake. Og Fleischer kommenterer det slik: ”Det var rene ord for penegne, som man sier i min by, Trondhjem.” Her peker Fleischer på et forhold innen det kinesiske militærvesen og forteller om noe han har hørt av de andre misjonærene. Hvis soldatene viste for mye fortrolighet med utlendinger, kunne de risikere straff og sette forfremmelsen i fare for seg selv. Den første general som Arnetvedt hadde hatt med å gjøre i Yiyang hadde handlet slik: Han kommanderte noen soldater til å beskytte Arnetvedt og misjonsstasjonen. Når soldatene kom tilbake til brakka, fikk de pisk på bare ryggen.
General Steen som Fleischer hadde med å gjøre var ikke slik. Han var nærmere 60 år ”en gammel blid, bondeaktig mann”. Han var en virkelig venn. Han satte ikke pris på evangeliet og likte ikke at de prekte for ham. Han kom ofte på besøk, og Fleischer kunne ikke forstå grunnen til det. Han hadde ingen fordel av det og de hadde vanskelig for å snakke med han, for han brukte en vanskelig dialekt. Misjonæren hadde ofte undret seg over ”hvor meget godt og solid der dog også kan være hos disse gamle hedninger”. De tilbad sine guder, ”latterlige tre-og stenfigurer. Deres interesser er penger og makt. Men de lever i en bestandig frykt for sine overmenn, for djevler og demoner og for døden.Etter døden er det intet håp, og samtidig har de en nokså klar forestilling om at deres hode ofte sitter løst på deres skuldre. Men tross alt dette er de vennlige, hjelpsomme og slett ikke upålitelige – mer enn ofte kristne mennesker hjemme viser seg å være det. Dette har jeg ikke sjelden undret meg på.”
Misjonæren fikk altså erfaringer og opplevelser som han slett ikke hadde ventet midt i hedenskapet. Ja, hedenskapet var ikke slik han hadde forestilt seg i alle detaljer. Og han så mer: ”Likeså har jeg her flere ganger mødt noen unge mennesker, - rene, fine sjeler, som foraktet lasten og urenheten, men ikke kjente frelsen. Den naturlige åpenbaring har ikke så lite å si, og der er meget i det som de gamle dogmatikerne talte om som en ’anima naturaliter Christiana’.” – Men på tross av denne naturlige kunnskap om Gud og livet, var det også en annen side ved folket: ”Men håpløse, veke og udugelige er nå kineserne da, som alle ukristne folk, til tross for at deres kultur på visse måter kanskje står høyere enn vår.” Han er så ny i landet ennå at noe av den negative karakteristikken nok kan skyldes det.
Landet hadde en befolkning på 400 millioner, men de ble styrt av et folk på 8 millioner – manchuene. Og landet ble styrt av en gammel kvinne. ”De forakter henne og setter henne meget lavt.” Her henviser han til dronning (keiserinne) Dette var enkekeiserinnen Tze Hsi d. 1908, enehersker fra 1881 med få avbrudd. Det var ikke alltid lett for verken kinesere eller utlendinger i denne perioden. ”De søker alskens knep og fanteri for å hindre utlendingenes, og da særlig misjonen å komme inn i Kina. Men resultatet er bare at den for hver dag gjør nye framskritt og kineserne lider nye ydmykelser.”
En av dem var at den gamle kvinnen opphevet det gamle eksamenssystemet i Kina og innførte nye skoler etter vesterlandsk vis. Det betydde også brudd med ”den årtusen gamle kulturbasis”. Fleischer ser nok faren ved det og siterer en kinesisk avis: ”Vi 400 mill. kinesere er bare 400 mil. svin.”
Han er opptatt av vanskelighetene i Sinhua: Der ”står nå er mektig aristokrati samlet mot vår misjon. de er støttet av en meget innflytelsesrik mann, Wei-Gwan-dao, forhenværende visekonge i Nanking, og av selveste Hunans provinsguvernør. Vi er representanter for et lite fattig land, som bare har litt over 1/10 av Hunans innbyggertall. Også på grunn av de politiske forhold var det et spent forhold. Det var den svenske konsul i Shanghai som hadde ordnet ”våre interesser” – men nå var bruddet med Sverige et faktum.
Likevel hadde det gått godt til nå. Motstanderne hadde fortetatt et ”tilbaketog” i en dagsavis, og magistraten i Sinhua var meget vennlig. Han sendte til og med kaffe og syltet frukt til misjonærene! Heller ikke møtte de motstand mer mot at de leidde et hus.
Sent om kvelden fortsetter han brevet. Nå hadde han fått nytt brev fra Petra – og han skryter av henne: ”Ja, De er en energisk, prektig representant for den frie noble nordiske kvinne, som med sin viljestyrke og sjelerenhet, sitt lyse smil og sine stjerneklare øyne er den beste lignelse for begrepet Guds engler vi har her i verden.De er ikke redd for å gå livets synd og nød inn på livet i all dens hæslighet og frastøtende simpelhet.”
Det var store ord fra en mann til en kvinne – og ser kanskje litt romantiske ut. Er de skrevet for å vinne henne? Men han mener det nok – for ”det må da heller ikke en misjonær være”. Men det var likevel noe spesielt med Petra: ”Jeg tror som De, at Gud virkelig ganske særlig har kalt og utrustet Dem til denne store og ansvarsfulle gjerning.”
Fleischer har lært at misjonærgjerningen krever mye på alle vis. Og selv føler han seg nok uskikket: ”Jeg, min stakkar, er nå av trening og disposisjon nærmest bokorm, og dette kan være bra nok om man orker å studere de 18 timer, eller ennå bedre de 22 timer i døgnet. For menn med ’scholarship’ og åndsdannelse behøves i høyeste grad i misjonsarbeidet her. Men jeg synes til min sorg at arbeidskraften er snever, og at studium dessuten her er nytteløst når det ikke er forenet med en praktisk hånd og organisasjonsevne.”
Hjemme hadde både han og Hertzberg vært med å arrangere og organisere arbeid, ”men her er vi begge nærmest idioter, dog jeg naturligvis i meget høyere grad enn han”. Vi møter hans beskjedenhet flere ganger slik som her: andre er bedre enn han.


På kinesisk husbåt – brev nr. 6.
Et interessant brev fra Fleischer er datert 1. jan. 1906. Da er han på kinesisk husbåt på Dong-dung-sjøen på vei til Hankow (Wuhan) for å møte to nye misjonærer. Da hadde han god tid, og han har tid til å filosofere og fortelle.
Han er enig i at Petra må til London for å lære språk, selv om storbyen kan ”bringe en liden pige til at græde af hjemve”. Så sammenlikner han med norske byer: Oslo er i forhold til Stavanger som en port ut i verden. Slik er London i forhold til Oslo en port ut i den store, vide verden. Et opphold der vil gjøre overgangen til Kina mindre brå. Han gir henne et par adresser der hun kan få hjelp, bl.a. i Kina Innlandmisjon.
Men så kommer et interessant avsnitt. Det gjelder spørsmålet om kvinna kan tale Guds ord offentlig. I Misjonsselskapet hadde det vært debatt om ”kvinnesaka” før, og to år tidligere hadde kvinnene fått stemmerett i NMS. Om dette teller med i det Fleischer skriver, er uvisst.
Petra Ulsaker har tydelig nok vist at hun mente kvinnene kunne tale offentlig. Han skriver: Når hun er kommet hjem fra England, ”vil De vel så reise og preke litt. De har jo ikke følt Dem så svært bunden av det beryktede ord av Paulus i 1. Kor. 14,33-35.” Og vi vet at hun var med på møter før dette, bl.a. i Vikedal i 1904 der hun var sammen med Sven Foldøen i en vekkelse. Dette kjente nok misjonæren til, og trolig har han forstått at hun var viljesterk nok til å sette det gjennom.
For han skriver: ”Det gjør De også rett i.” Her viser faktisk teologen Fleischer at han avviker fra svært mange kristne i synet på kvinnelige talere i begynnelsen av hundreåret. Begge står faktisk nærmere for eksempel Frelsesarmeen enn den norske kyrke i dette. Og det stemmer med den attesten begge fikk da han gikk av som biskop. I festskriftet ”Såkorn av Guds ord” til ham i 1949 er det en kort biografi. Her er skrevet: ”Parti og organisasjonsgrenser ansa dei lite.” Han har ei kort forklaring på Paulus sine ord om kvinna, uten å gå i dybden.


Brev nr. 7 – februar 1906.
7. februar 1906 er Fleischer i Changsha, og skriver brev. Han er noe deprimert, og dette har med Petra å gjøre. Han har nettopp fått brev fra henne. ”Deri bringer De meg den sørgelige nyhet at De iallfall ikke før om to år, kanskje aldri – kommer du på misjonsmarken.” Dette sørgelige har nok ikke bare med at misjonen skal muligens miste en medarbeider. Her gjelder det enda mer forholdet mellom de to. Om hun ikke kommer ut, vil han kanskje også miste henne. Han har ennå 6-7 år igjen i Kina etter vanlige perioder på 8 år.
Og årsaken? ”Dette beklagelige forhold skal altså skyldes selskapets miserable økonomi.” 1905 og 1906 var vanskelige år for NMS – det kan for en del henge sammen med de urolige politiske forhold i 1905 da Norge blie fritt fra Sverige og fikk egen konge. Og dette er Fleischer klar over og setter sitt håp til at det snart vil gå over: ”Jeg kan ikke tro annet enn at det vil rette på seg snart.” Og årsaken er nettopp nye politiske signaler: ”Nå er jo, Guds skje lov, det trykk som så tungt har hvilet over landet hele forrige år, fjernet på den mest fullstendige og glimrende måte. Og den takknemmelighet og pris som jubles ut i alle blader hjemme, må vel også gi seg utslag i gjerning.” Her tenker han åpenbart på større giverglede og kollekter til misjonen – nå må gavene ”strømme inn rikere enn noensinne”. Men misjonen for Fleischer er først og fremst NMS - ”som jo er det norske folks store og vesentlige innsats i verdenslivet”.
Dette måtte jo føre til at Petra Ulsaker kom ut som misjonær! Og så kommer han med et meget sterkt argument for at hun skal ut til Kina – vi må bare undre oss over hvordan det har virket inn på en ungdom på 27 år. Han skriver: ”Og dessuten, er De, som jeg har fått inntrykk av, en av Guds utvalgte redskaper, som har fått en bestemt gjerning å gjøre i verden.”
Dette bruker han så til å styrke sin og hennes tro på at pengene vil komme: ”så må jeg også tro at de usle penger, som kun er det uunnværlige arbeidsmiddel, nok alltid vil komme til veie i rette tid.” Men han innrømmer at denne rette tid er det bare Gud som kjenner og kan bestemme.
I denne sammenheng –stadig med tanke på Petras utreise – kommer han med noen krypiske uttalelser. Tolkingen vår er ikke sikker, men hva ellers kan det bety? La oss lese avsnittet: ”For øvrig kunne der jo også tenkes en annen ordning, som har været anatydet for meg av mine venner herute, hvorved deres utreise visstnok ville kunne fremskyndes atskillig; - Dersom De ville akseptere den ordning, - men så vel forholdene herute ialminnelighet som spesielt forholdene på den meg anviste plass og også rent personlige forhold forhindrer meg fra foreløpig nærmere å omtale denne utvei.”
Hva betyr dette?
Det er sannsynlig at han tenker på ekteskap. Det er lite og ingen ting som tyder på at han allerede har fridd til henne. Men han har det i tanken. De andre misjonærene har trolig sagt at misjonen sender ut vordende misjonærhustruer, og det må de skaffe midler til. Hvis han ikke ennå har fridd til henne, tar han altså forbehold om at huns varer ja. Men ennå kan det ikke skje, for hus er ennå ikke bygt ut i Sinhua. Hva han sikter til med "rent personlige forhold” er mer vanskelig å forstå.
Nettopp på denne tiden fikk Petras far, prost Ullsaker, et nytt kall som prest i Enebakk. Han tok ikke imot det, men ble værende i Vikedal til sin dødsdag. Det visste ikke Fleischer da, og gratulerte henne med farens nye stilling.
En annen vanskelig sak han må fortelle Petra om, er uro og motstand mot misjonen. Denne gang var det i Lienchow i Kantonprovinsen der 5 amerikanske misjonærer var myrdet på en grusom måte. Dette var sør for Hunanprovinsen. Også i Shanghai var det uro, særlig med agitasjon mot Amerika, det hang sammen med amerikansk politikk og ”utelukkelsesloven” som USA ikke ville forandre. I Hunan var det ikke minst problemer oppover Tse-dalen som førte opp til Sinhua.
Han fortsetter brevet 8. februar ettersom kl. var over 12 da han avsluttet brevet kvelden før. Da forteller han om huset de hadde leiet i Sinhua, men som det ble problemer med. Fremmedbyrået lovet da å leie dem et hus og en evangelist ble sendt opp. Magistraten var imidlertid uvillig og skrev at stemningen der oppe var sterk mot utlendingene. De som reiste dit opp, ville utvilsomt bli drept. Det hadde vært flere henrettelser og mandariner var avsatt. Alt dette skjedde mens Fleischer var i Hankow.
Gotteberg ble ikke imponert av alt dette, skriver Fleischer. Til slutt kalte de sammen et råd av de mest innflytelsesrike menn i byen, og magistraten leste opp fremmedbyråets brev om at de skulle skaffe Fleischer hus. Ifølge Kinas traktater med utlandet hadde faktisk utlendingene rett til å slå seg ned i byen.
Resultatet ble at Magistraten brukte et barnehjemsfond til å kjøpe et shus som han så leidde ut til Fleischer og misjonen. Hertzberg satte huset i stand og ordnet med leien. Fleischer skulle faktisk reise oppover samme dag ”eller i morgen” for å slå seg ned der. Stemningen var nå forandret, selv om lederne i byen var forarget fordi de var blitt ydmyket og hadde tapt ansikt.
Det var ikke postgang til Sinhua, men brev ble likevel sendt – trolig ved tjenere som kurer. Gotteberg hadde nå bygt et ”prektig hus” for to familier i Changsha. Gotteberg hadde sagt at den ene leiligheten skulle bli hans når han om noen år kom dit ned for å lede preste-og evangelistutdannelsen. Dette var altså bestemt så tidlig, og det taler for at de så på Fleischer som en dyktig mann. Likevel har han sien reservasjoner: Først om han kunne se seg istand til det – her tenker han vel på om han var dyktig nok og hadde evner til det. Det er den ydmyke Fleischer vi møter her. Det andre gjelder økonomien. Han er nok redd for at den sparsomme lønnen han får som misjonær ikke vil strekke til i en større by som Changsha – ”et kultursentrum med representasjonsplikter – og derav følgende utgifter både ovrefor de mange utlendinger og de mange høyt dannede og velstående kinesere”.
Han ber om unnskyldning for dette brevet som han selv synest er rotet og uklart. Men det kommer av , sier han, at ”den som skriver det, også er uklar og rotet, og verken vet hva han vil eller vil hva han kan”. Han sier ikke hva han sikter til her. Vi kan bare gjette oss til svaret. Og mon ikke han avslutter brevet her med de samme tanker han hadde da han begynte å skrive dagen før? Det kan med andre ord være spørsmålet om å fri til Petra han er i villrede om. Det ser ikke ut til at han tviler på at han skal be henne blir hans hustru, men det er tidspunktet som er vanskelig. Og kanskje han har litt tvil også – han kjenner henne ikke så veldig godt – hvis det er sant at han har forvekslet hennes navn med søsteren. Derfor kommer trolig siste setning på denne måten: ”Men jeg vil kun hva jeg skal, og det viser Gud meg fra dag til dag, og gir til like evnen og kraften til å gjøre hans vilje.” Så bøyer han seg for Guds vilje og venter på et klart signal.


Brev nr. 8 – mars 1906.
Dette er det korteste av brevene som er bevart, datert 23. mars 1903. Han har fått to brev fra Petra opp til det avsidesliggende Sinhua. Ny uro var kommet over distriktet, og misjonærer var myrdet i Kiangsi en naboprovins i øst. Det var trolig misjonærer fra et annet land. Gotteberg var urolig for den ensomme misjonæren og sendte en mann opp med post.
Petra har fått flere meldinger om uro og drap i denne tida, og det må nok ha virket inn på den unge kvinnen. Fra hennes senere liv kjenner vi henne som en sterk kvinne, og hun har nok ikke latt seg skremme av dårlige nyheter. Ingen ting i brevene tyder på det.
Hun har skrevet at hun vil sende ham noter, Jonas Dahls ”Orgeltoner”. Musikken skulle vel være trøst og avkobling i ensomheten. Og han er overgitt over henne: ”De er altfor god for meg, og jeg kan ikke gjøre gjengjeld!” Men straks er han igjen over i sin egen hverdag, travelhet og uro. Det var misjonsstasjonen som skulle reises nå. Hver dag hadde han morgen og kveldsandakt.
Og nettopp nå føler han at Gud har åpnet vei for arbeidet. ”Her er kommet en hel del av de fornemme, av skolelærerne og lærere ved de nye skoler og vært meget interesserte og vennlige. Magistraten har utstedt en meget tilfredsstillende proklamasjon om vår virksomhet som skal slås opp over hele ”hsienet” (fylket?)” Han hadde også fått en god venn, Li.shue-shü som var en ung student. Han var den flinkeste eleven ved høyskolen i Changsha og benyttet sin innflytelse til å få studentene med til møter i den episkopalske kirke om søndagene. Men da ble han ekskuldert fra skolen, og skolens hviledag ble forandret fra søndag til mandag! Slik prøvde altså de kinesiske ledere å stanse kristendommens sinnflytelse over sine elever. Nå var han kommet hjem til Sinhua og var med Fleischer og selger bøker og gikk stadig på møtene. I tillegg hadde Fleischer engelsktimer med ham.
Allerede våren 1906 var det et par troende i Sinhua og 10-12 faste tilhørere på møtene. Og på kveldsmøtene var det ”overfullt”. Han regner med å komme ned til Changsha om en måneds tid, og da skal han skrive mer. Da skulle misjopnærene ha sin konferanse. Dette korte brevet er nok skrevet i all hast mens budbærerne ventet før de skulle tilbake.

Det siste brev – april 1906.
I slutten av april kom Fleischer til Changsha til konferansen. Da lå det mer post og ventet på ham, bl.a. pakken fra Petra med ”Orgentonene” i.

------
Søknad om tillatelse til ekteskap
Vi har et tiende brev fra Fleischer som er av interesse her. Han sitter på sin misjonsstasjon i Sinhua og skriver til Hovedbestyrelsen i NMS. Det er blitt 19. des. 1906. Han har fått telegram fra misjonen 11. des. og kan nå ”meddele” dem at han er forlovet med Petra Ulsaker. Det har altså tatt sin tid å bli formelt forlovet. Han ville nok være sikker i sin sak. Det er så sin sak å ordne slike ting pr. brev! Men det er kanskje en svak bekreftelse på at den nevnte ”historien” har en smule sannhet i seg: De var ikke videre godt kjent fra før – det er vel alle brevene hans en indikasjon på. De var i alle tilfelle ikke forlovet, og det tok det to år å ordne pr. brev.
Samtidig ber Fleischer misjonen om tillatelse til å gifte seg. En slik søknad var vanlig praksis for misjonærer da, ja, i noen selskap varte denne praksis helt til etterkrigstida. Han ber misjonen også å sende Petra ut til Kina og minner dem om at den skal ”bestride reisudgiftene”. Han mener også hun må ha minst ½ års språkstudium før hun kommer opp til han i Sinhua, og altså før de kan gifte seg. Det taler for at hun kom til Kina sommeren 1907. Og hun må lære mandarin-kinesisk, skriver han, for dialekten der han arbeider er ”meget corrumperet og vanskelig forståelig”. Samtidig ber han styret bevilge penger til kjøp av eiendom (tomt) til nytt hus der de kan bo. Og arbeidet i dette vanskelig området har allerede båret frukt. Etter mindre enn to års arbeid har de en menighet på 5 døpte derav ett barn, og de har 7 katekumener, en menighetsskole med 16 gutter. Til offentlige møter kom det 150 mennesker og 30 til menighetsmøtene. Han skal skrive mer om dette i sin rapport, sier han. At det kommer her i søknaden om ekteskap, kan kanskje bety at han dermed vil overbevise styret om at det nyttet å arbeide, og at han behøvde sin forlovede med en medhjelp i denne virksomheten.

Ekteskap
”Historien” forteller videre at da Fleischer møtte henne i Kina i 1907, så han straks at det ikke var den rette kvinne! Han hadde forvekslet to navn. Jeg har lett i arkiver for å prøve å få stadfestet eller avkreftet dette, uten å lykkes. Men blant misjonærer i NMS har den samme historien versert med et lite tillegg: Fleischer var syk da Petra kom til Kina, og som sykepleierske stelte hun ham i denne tiden. Slik utviklet det seg likevel et kjærlighetsforhold mellom dem. Og som den gentleman han var, tok han henne til ekte selv om hans hjerte hang ved en annen. Bryllupet stod i Yiyang 1. februar 1908 og de fikk 4 år sammen i Kina fram til hjemreis i 1912.
Fleischer var alene som misjonær i Sinhua 1906-07 , kom til Yiyang og Taohwalun 1908 og var der sammen med sin kone til de reiste hjem i 1912. Han bestyrte middelskolen på Taohwalun 1911-12 og evangelistsskolen i Yiyang 1909-12.


Til Norge
Fleischer og frue kom hjem til Norge for godt i 1912 – kort etter ’revolusjonen’ i Kina i 1911. Han ble først sokneprest på Fitjar i Sunnhordland i 1912-1917, deretter på Stord 1917-1922 – der underviste han samtidig på lærerskolen på Rommetveit, Stord. Så kom de til Brunlanes i 1922-1932, og deretter ble han biskop i Bjørgvin 1932-1948. Han var altså blant dem som la ned sitt embete under krigen i protest mot nazistene.
Som pensjonister bygde de seg hus i Vikedal der Petra hadde bodd som barn og ungdom. Huset kalte han Elim, skrevet med hebraiske bokstaver over inngangsdøra. Fleischer døde i Vikedal 23. nov. 1957. Jeg var flere ganger hos dem, også da hun var alene. Hun ringte meg opp og bad meg komme ned. Da fikk jeg kaffe og kake, hun gikk bort i bokhylla etter ei eller to bøker som hun overrakte meg. Slik fikk jeg flere av Bessers kommentarer oversatt til norsk. Da hun syntes besøket var langt nok, reiste hun seg og sa kontant: ”Nu er det nok, nu kan du gå!” Og da var det bare en ting å gjøre.
Petra var et kjent bilde i Vikedalsosen. Hun gikk med svart sjal over skuldrene og beveget seg med verdighet nedover veien. Hun var flittig på bedehuset i Osen og reiste seg ofte og avla vitnesbyrd. Det var alltid levende og kraftig, hun hadde noe hun ville si til folket. Petra Fleischer døde i Vikedal 8. mai 1963. De fant henne hjemme i stua – med telefonrøret i hånda! Men hun rakk ikke å få kontakt med sentralen i Osen før livet var slutt. Begge ligger begravet på kirkegården i Vikedal.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.