53. Svebilius, Olof

Svebilius, Olof.

Svensk biskop og katekismeforfatter.

Boka «Veiledning til fred» av C. O. Rosenius begynner med et kapittel om Guds hellige lov. Der siterer Rosenius en setning av dr. Svebilius. Jeg undret meg lenge over hvem det var. Etter sitatet å dømme var han lutheraner og stod for et klart syn på lov og evangelium. Jeg fant lenge ingen bok av ham.

Så kom internett, og der kan mange saker løses. Ved et enkelt søk på en skandinavisk netthandel fikk jeg nytt lys over saken. Svebilius hadde skrevet en forklaring til Luthers lille katekisme. Danmark og Norge har hatt sin Pontoppidan, og Sverige hadde sin Svebilius. Begge forklaringene er bygget opp med spørsmål og svar. Men den svenske kom altså før den danske.

Selvsagt var jeg nysgjerrig etter å vite noe om denne mannen som Rosenius altså hadde lest noe av. Nytt søk på nettet førte meg til nett-leksikonet Wikipedia. Der var nedskrevet hovedpunkter i hans liv. Vi skal ta med noe av dette.

1. Livsløp.

Olof Svebilius var født 1. jan. 1624 i Ljungby i Sør-Sverige. Han var sønn til Gøran Eriksson fra Svensby og kona Ingeborg Larsdatter. Faren tok navnet Swebilius etter farfarens gard Sveby. Olof ble student i Uppsala i 1638 og senere i Kønigsberg.

Han ble filosofi-kandidat i Uppsala 1649, og begynte nå en reise sammen med Johan Gyllenstjerna i flere land. Han fikk studere både i Strasbourg og Paris og utnevnt til konrektor i Kalmar 1652. Senere ble han rektor og lektor i filosofi og presteviet 1658. Senere ble han lektor i teologi og slottspastor i sogneprest i Ljungby i kalmar stift 1663. Tre år senere flyttet han til Lund og ble professor i teologi der.

Kong Karl 11. hadde tillit til ham og stilling med undervisning i teologi og ble overhoffpredikant og kongens skriftefar. Han ble også sogneprest i Solna og pastor i Storkyrkan. Han ble forfremmet i 1675 til teologisk doktor og tre år senere biskop i Linkøping. I 1681 ble han så erkebiskop.

Svebilius ble gift i 1658 med Elisabeth Gyllenadler, datter til biskop Samuel Enander og Margareta Jönsdatter. Hun var også datter til en biskop. De hadde sju barn, og fire døtre ble gift med biskoper og en professor. Alle barna ble adlet med navnet Adlereberg. Svebilius døde i Uppsala i året 1700.

2. Livsgjerning.

Ved siden av sin preste-og lærergjerning deltok Svebilius i flere andre kirkelige oppdrag. I 1686 kom en ny kirkelov i Sverige der han trolig var med. Hans viktigste gjerning ved siden av prestearbeidet var trolig at han utarbeidet en katekisme for svenske barn.

Han ble først med i en kommisjon som skulle utarbeide et forslag til forklaring til Luthers lille katekisme. Den blir karakterisert som et hastverksarbeid, og de ansvarlige var ikke enige arbeidet. Nå fikk Sveblilius i oppdrag å skrive en ny helt alene. Han fikk bare to måneder på seg, og han holdt fristen. Kongen erklærte i 1689 at den skulle være norm for kirkens undervisning.

Denne katekismen blir kalt et mesterverk ved sine korte og klare spørsmål og svar. Den gjenspeiler luthersk ortodoksi (den rene lære, som 1600-tallet ofte er blitt kalt, selv om det ikke stemmer helt). Denne læreboken ble så brukt i svensk skole til 1810.

I 1810 reviderte erkebiskop J. A. Lindblom katekismen som fortsatte å bli brukt i skolen. Jeg har en utgave av katekismen trykt i 1867, og den omfatter 371 spørsmål og svar med tillegg av bl. a. hustavla, bønner og Atanasius’ symbol (bekjennelse). Pontoppidan hadde til sammenligning 759 spørsmål. Det kan være denne Lindbloms reviderte utgave Rosenius har lest. Den er fremdeles kalt «Forklaring af Doct. Ol. Swebilius». Boken er i alle tilfelle oversatt til finsk og dansk.

Svebilius’ forklaring har trolig hatt stor påvirkning på det svenske folk i tillegg til Finland og Danmark. Flere generasjoner har lest boken som barn og fått det med seg gjennom livet.

Mer om Svebilius.

Den nye utgaven av Svebilus’ katekismeforklaring ved Lindblom kom ut i 1810 og Rosenius var født i 1816 i Norrland og døde i Stockholm i 1868. Det betyr at den nye utgaven var tatt i bruk før Rosenius var født. Han kan derfor ha brukt den nye i sin skoletid. Men nå var han født i Norrland, og der var folket mer tradisjonsbundet enn flere andre steder i landet. De kan ha brukt den gamle boka. Men Rosenius kan også ha fått tak i den som voksen. 

Han var 26 år gammel da skrev artikkelen «Om Guds heliga lag» i 1842. Det var i første årgang av bladet Pietisten. Der begynner han med å si: «Doktor Swebilius säger, ‘att lagen är af naturen någonlunda känd’…». Denne setningen står ikke i Lindbloms utgave av katekismen. Men vi finner den derimot i den eldre utgaven før 1810. Jeg har fått tak i et eksemplar trykt i 1806. Den første utgaven kom ut i 1689, ble godkjent ved riksdagen samme år og ble ført utbredt over hele landet.

Der leser vi i innledningen til Troens artikler, side 26 i min utgave og spørsmål 4 (lett fornorsket): «Hvilken forskjell (sv: åtskilnad) er det mellom loven og evangeliet?

(Svar): Loven straffer mennesket for synd og forskrekker (oss); Men evangeliet trøst og forsikrer oss om Guds nåde og syndenes forlatelse. Loven fordrer gjerninger; men evangeliet troen. Loven er av naturen noenlunde kjent: Evangeliet er en hemmelighet som er skjult for all fornuft. Men Gud har ført det fram (framhaft) ved Sønnen. Loven lover evig liv til dem som ved egen rettferdighet og har en fullkommen lydighet. Evangeliet lover det samme, men ved en annens rettferdighet som han tilegner seg, nemlig Kristi rettferdighet.» Her siteres så 5. Mos. 27, 15 og 17; Rom. 1, 16. Luk. 10, 28; Rom. 10, 9; Rom. 2, 14; Ef. 1, 19. Joh. 1, 18. Dette ble tatt bort av Lindblom.

Den setningen som her er satt med kursiv, er sitert av Rosenius. Vi kan trolig si at Rosenius har lært noe av sin teologi nettopp av Svebilius. Vi finner denne læren igjen i mange av hans taler og artikler.

Men dette lærer oss trolig også noe annet. For Lindbloms reviderte utgave er ikke bare en forkortning av det Svebilius skrev. Sele innholdet og teologien er noe annet. Kanskje begynner det frafallet som etter hver vokser fram i Sverige her. For å få mer lys over det, må vi lese og si litt om denne Lindblom.

Johannesen Axelsson Lindblom var ikke teolog, men sønn av en prest. Han var født 1746 og døde 1819. Han studerte filologi i Uppsala og underviste som professor og skrev en romersk litteraturhistorie. Han arbeidet også ved Universitetsbiblioteket og hadde kontakt med kong Gustav III, som gjorde han til biskop i Linköping på tross av at han ikke var ordinært. I 1805 ble han erkebiskop i Uppsala.

En viktig side ved Lindblom er at han var påvirket av nye retninger som opplysningsteologien. Det var han som innførte den til Sverige. Han var også opptatt av filosofen Kant. Lindblom ble en foregangsmann for denne nye teologien (neologi) som egentlig var egentlig liberal teologi og i slekt med rasjonalismen som al vekt på fornuften. De ville ta bort f. eks. treenighetslæren, læren om Kristus og arvesynden. De la også vekt på følelsene og subjektiv erfaring. 

Det var nettopp norrlandsleserne som reagerte sterkt mot den nye læren som Lindblom var talsmann for. Den nye katekismen av Lindblom var preget av det. Prof. B. Gustafsson i Lund reagerte på det og skrev i sin bok «Svensk Kyrkohistoria» 1966: «Om arvesynden heter det at den var ‘människans medfødde benägenhet till det onda och oförmögenhet till det goda.’ Gud hadde gitt mennesket en udødelig sjel med fornuft og fri vilje.»

Svebilius har sterkere uttrykk: «Hva er arvesynd? (Svar): Arvesynden er ikke bare at mennesket tapte Guds velvilje (belåtes). Men også hele menneskets fordervede natur og onde begjær, som det blir født med som vredens barn uten gudsfrykt og sann tro. Ja, det er kort sagt en maktesløshet eller udugelighet (oførmøgenhet) til alt godt og en tilbøyelighet (benegenhet) til alt ondt.»

Det er klart at avstanden mellom den nye teologien og Rosenius var stor. Det må være en av forklaringene på at han så sterkt og ofte understreker troen alene og Kristus alene. Mennesket er udugelig til all god gjerning og kan ikke gjøre noe som helst til frelse. Det er Bibelens lære og de troendes erfaring.

52) Matthew Henry.

Matthew Henry.

Puritansk bibelfortolker.

Matthew Henry var en engelsk prest i puritansk tid som bl. a. skrev en bibelkommentar til hele Skriften. Den tas med her fordi den brukes i vår tid også i Norge. Flere bibelskoler bruker den, og mange predikanter har hatt stor nytte av Henry. Derfor er det på sin plass å vise fram noe av denne mannen.

Han var født 28. oktober 1662 og døde 22. juni 1714. Han var puritaner men levde etter den første puritanske tid med sin forfølgelse og åndelige strid. Likevel bar han med seg arven fra den tiden med bibeltroskap og grundig bibelopplæring som kjennetegn. Faren var prest i den engelske kirke, men ble fratatt embetet kort før sønnens fødsel. Gutten fikk en vanskelig fødsel, født for tidlig og svak. De tenkte at han ikke ville leve opp og døpte ham dagen etter fødselen. Faren ville ikke at de skulle bruke korstegnet over ham, men presten turde ikke la det være. Korstegnet var en skikk fra den engelske kirke som de frikirkelige (the non-conformists) ikke ville bruke.

Han regnet sin omvendelse til året 1672 – ti år gammel, og studerte ved et frikirkelig seminar i London. Helt fra barndommen tenkte han på å bli prest og bestemte seg til slutt for den presbyterianske kirke. Først var han i Chester og deretter til sin død i Hackney. Hans hovedoppgave i siste del av livet var hans store bibelkommentar som begynte å komme ut i 1704. Da han døde ti år senere, var ikke Det nye testamentet ferdig. Andre lærde menn fullførte dette (brevene og Åpenbaringen) ved å bruke hans notater og fylle ut det som manglet. Men den siste del er ikke av samme kvalitet som den første.

Henry var en mester i å bruke illustrasjoner, metaforer og analogier. Her er hele Bibelen så å si inndelt i hovedpunkter og underpunkter til stor hjelp for oss som skal prøve å få tak i innholdet i Bibelen. Metodistpredikanten Whitefield hadde lest alle seks bind 4 ganger, bokstavelig på kne og kalte forfatteren «den store Henry». Også Spurgeon i London var begeistret for kommentaren og brukte den flittig.

To dager før han døde, sa han til en venn: «Et liv som er brukt i tjeneste for Gud, og i samfunn med ham, er det beste liv som kan leves her i verden.» Hans siste tekst var Jer. 31, 18 i Nantwich ved London der han døde. To dager etter ble hans legeme ført til Chester og begravet der. Blant dissenterne var det knapt en menighet der de ikke takket Gud for Henry og det han hadde betydd for folket.

Hans kommentar til hele Bibelen blir stadig utgitt på nytt i den opprinnelige seksbinds-utgaven. Den er også utgitt i en ettbinds-utgave der noe er forkortet.

51) David Welander.

Frelsesoffiser og sangforfatter.
David Welander

Welander var født i Oslo (Kristiania) 12. mars 1896 og døde 22. sept. 1967.









Welandernavnet kommer fra en svensk adelsslekt. Foreldrene Alfred Wilhelm Welander (1867–1947) og Emma Johannesdotter (1857–1909) bodde en tid i Oslo - faren var kunstsmed. men da nedgangstider kom i hovedstaden, flyttet familien til Rjukan der Hydroanlegget var. David war 13 år gammel da.

Frelsesoffiser og sangdikter.  Gift 10.8.1928 med frelsesoffiser Ruth Snefrid Kristoffersen (11.10.1901–9.7.1991), datter av frelsesoffiser Rasmus Kristoffersen (1873–1949) og Sigrid Holth (1874–1964).

På Rjukan kom den musikkglade David Welander snart med i Såheims musikkforening. Men 16 år gammel ble han omvendt til Gud og kom snart med i Frelsesarmeen i byen. I 1914 var han på verdenskongressen for FA i London, og året etter kom han til Krigsskolen i Oslo. Deretter var han en kort tid ute som korpsoffiser, men ble kalt til hovedkontoret i 1917 til redaksjonen i Krigsropet mens H. A. Tandberg var redaktør. Her var han i 11 år.

Welander var begavet både i musikk og språk. På tross av at han bare hadde 6 års folkeskole, lærte han også engelsk ved selvstudium og iherdig arbeid. At han var språkkyndig, viser også at han ble benyttet som tolk når utenlandske offiserer og ledere var i Norge.

Senere fikk han flere oppgaver, både som ungdomssekretær i Nord-Norge. feltsekretær, sjefssekretær og i 1955 Krigssskolesjef fram til 1959. Han var uenig i en personalsak og trakk seg deretter ut av FA. Han arbeidet da en tid for Norea Radio og i Blå Kors.

Welander skrev mange sanger, men er mest kjent for Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys (1922) og Navnet Jesus blekner aldri (1923). Den første har en direkte henvisning til Welanders eget liv da han mistet synet på Rjukan.

Om sangen "Navnet Jesus" skriver Welander selv slik (i Kristen sang og musikk):

"Det var sommeren 1922 at den første gnist til denne sang ble tent. Frelsesarmeen hadde sin årskongress i Oslo under ledelse av general Bramwell Booth, som særlig er kjent som 'misjonsgeneralen' på grunn av sin store iver for å bringe evangeliet til de ikke-kristne land. Som et ledd i kongressen holdtes et misjonsmøte i Calmeyergatnes Misjonshus som var  helt fullsatt for anledningen.

Blant misjonærer som deltok, var fem representanter for misjonsarbeidet i Zululand. Det var den hvithårede veteranen engelskmannen Allister Smith og de to norske misjonærparene Lars og Anna Jarnes og August og Olga Gundersen. Disse sang en sang på Zulu-språket, og musikalske som de alle var, improviserte de på zuluernes vis flerstemmig sang. Sangen på det fremmede språk grep forsamlingen sterkt, og opplevelsen ble ett av kongressens høydepunkter. Den egenartede melodi fenget med en gang og ble snart brukt til forskjellige religiøse sanger med samme versemål, f. eks. "Hvilken venn vi har i Jesus".

Jeg følte imidlertid sterkt at zulu-melodien, som den kaltes,  burde ha sin egen originale tekst som stod i samsvar med ånden i det nevnte misjonsmøte, men det tok tid før temaet og inspirasjonen kom."

Da FA hadde sitt 35 års jubileum i 1923,var det møte i Frelsestemplet der brigader Joachim Myklebust talte. Han hadde tekst fra Salme 72, 17: Hans navn skal bli til evig tid...

"Da fikk jeg både tema og inspirasjon. Stille listet jeg meg ut av møtet og unngikk å tale  med noen for ikke å bli avledet. På lokaltoget til Lørenskog satte jeg meg ned for meg selv i en krok og skrev den første del av sangen. Kommet hjem, gikk jeg straks inn på mitt soverom, og der i nattens stillhet, under dyp kjensle av Guds nærvær, ble resten av sangen skrevet.

Teksten ble kort tid etter sendt til Frelsesarmeens musikkdirektør i Sverige, nordmannen Klaus Østby, som skrev ned zulu-melodien og harmoniserte den. Ikke lenge etter ble sangen med tekst og musikk publisert både i det norske og svenske Krigsropet."

[Det finnes en annen versjon om det siste verset - det kan oppfattes som et tillegg til Welanders forklaring. Og han har selv gitt denne versjonen en gang på Krigsskolen: Da han kom hjem til Lørenskog, stod han ute på trappa og så opp til himmelen. Det var overskyet som ved et tordenvær. Da så han plutselig en revne mellom to skyer, og der blinket en stjerne. Det kunne likne på et fyrlys. Og da gikk han inn og skrev: "Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn."]

Teksten til Navnet Jesus ble trykt i Krigsropet, og brukes både i Frelsesarmeens korps og andre steder.Den er spilt inn på plate en rekke ganger. Den er trolig den norske sangtekst som har nådd lengst ut i verden. Den er oversatt til en rekke språk, bl.a. japansk. I påsken 1995 kåret TV2 Navnet Jesus til “Tidenes salme” gjennom en seeravstemning.

(Noe stoff er hentet fra leksikonet Snl.no der N. P. Enstad har en artikkel og fra en artikkel av Jens Rognsvåg. Artikler om Welander og sangen "Navnet Jesus" i leksikonet Kristen sang og musikk, bind 2, er også benyttet m.m.) NDH.

50) Patric Hamilton.

Patric Hamilton

Den første lutherske martyr i Skottland i reformasjonstiden var Patric Hamilton. Han var født i 1503 av en aristokratisk familie og ble sendt til Paris for å gå på skole 12 år gammel og ble der i fem år. I 1523 kom han til St. Andrews universitet i Skottland og studerte teologi. Han møtte reformasjonstanker og ble grepet av dem.

I 1527 falt han i unåde hos erkebiskop Beaton og ble tvunget til å flykte til Tyskland der Luthers lære var sterk. Der møtte han både Luther, Melanchton og Tyndale – den siste oversatte Bibelen til engelsk. Nå skrev han også sin eneste bok, ”Commonplaces” der han redegjorde for sine reformasjonstanker om rettferdiggjørelsen. Den ble grunnleggende for reformasjonen i England og Skottland.

Senere det året kom han tilbake til hjemlandet ved hjelp av Beaton under dekke av å få en samtale med ham. Men grunnen var i virkeligheten å få ham fengslet og drept før vennene fikk hjulpet ham. Den katolske presten Aless kom til ham i fengslet for å overbevise ham om den katolske tro. Men det motsatte skjedde: Presten ble omvendt til luthersk tro.

Dødsdommen skjedde ved kirkelig rett, og Hamilton ble brent på bål i St. Andrews i 1528. Hamilton var kjent blant folk og hadde en viss innflytelse. Den katolske kirke mente de kunne kremme andre fra å støtte reformasjonen ved å ta ham. Målet deres var å stanse de reformerte.

Det motsatte skjedde, slik det ofte skjer. Mordet skapte diskusjon i byen og folket og sympati for den døde og hans tro. En sa det slik: Røyken fra Patric Hamilton på bålet påvirket alle som så den og bålet. Da Hamilton gikk på bålet, sa han til tjeneren sin: ”Det jeg skal lide nå. Min kjære venn, synes å være fryktelig og bittert for kjøtet. Men husk, det er inngangen til det evige liv. Ingen som fornekter Herren, får eie det.”

Han bar smerte eved ilden med tålmod, og det vakte sympati i landet når det ble kjent. Før han døde, løftet han sine øyne mot himmelen og sa: ”Hvor lenge, Gud, skal mørke dekke dette landet? Hvor lenge vil du tåle menneskenes tyranni?” Og mens flammene dekket kroppen hans, ropte han til slutt: Herre Jesus, ta imot min ånd!

Også presten Aless som var blitt omvendt ved ham, ble fengslet og brent når det ble kjent.

-

49) John Williams.

John Williams.

Blant misjonærer har det vært mange martyrer. Også i vår tid har noen lidd døden på misjonsfeltet. Engelskmannen John Williams er en av dem.

Han var født 29. juni 1796 i Tottenham ved London. Han var av kristen slekt, hans mor var datter til den gudfryktige Jacob Maidmeet. Og presten i hans menighet startet en misjonsforening høsten 1815, som naturlig nok påvirket ham. Før hadde han ikke bekymret seg noe for hedningene, men nå kom en tid der han tenkte på dem i flere måneder, sier han. Han bad til Gud om lys.

Det som skapte nøden var tanken på hvor mye en udødelig sjel var verd og hvor elendige hedningene var åndelig sett. Og misjonsfolket ville sende ham ut. 29. okt. 1815 ble han gift med Mary Chauner som var søndagsskolelærer bl.a. Dagen etter ble han ordinert til misjonær sammen med åtte andre, bl. a. den kjente misjonæren Robert Moffat. 17. nov reiste Willimas sa de farvel til fedrelandet. 

Han blir kalt ”Sydhavsøyenes apostel”. 21 år gammel drog han ut for å virke som misjonær på øyene i Stillehavet. Lenge gikk det bra. Han reiste fra øy til øy og talte til folket om Jesus Kristus som kunne frelse dem fra frykt og tvil og alle synder. Underlige opplevelser fikk han også, som på øya Samoa. Han var ikke før kommet i land, før folket kom løpende ned mot stranda og ropte: ”Vi er kristne, men vi venter på en båt som skal bringe oss noen som kalles misjonærer. De skal fortelle oss om Jesus. Er det du som skal komme?”

Og John Williams kunne svare ja – med tårer i øynene. Det var det han mest av alt ville: Fortelle om Frelseren. Etter en kort tur tilbake til England i 1838, kom han ut til øyene igjen. Denne gangen ville han til Eromanga-øyene. Folket der var kjent for å være ville kannibaler. Maten deres var mennesker så sant de fikk tak i noen. Få hvite hadde våget seg inn der før uten å bli drept. Nå ville Williams forsøke.

Da han nærmet seg en øy, sendte han bud inn til de innfødte etter vann. Det fikk han, og han tok det som tegn på at de var vennligsinnet overfor fremmede. Dermed gikk han i land ved en elvos, men ble straks overfalt av de innfødte. Han forsøkte å flykte, men falt sammen like i strandkanten og ble drept der. De ville åt misjonærene, bare beina lå igjen. De ble siden hentet og gravlagt nær misjonsstasjonen på Apia.

På dette stedet er det senere bygget en misjonsstasjon og folket ble kristne. Mary satt igjen som enke. De kristne på øyene omkring sørget da nyheten nådde dem. John Williams ble 43 år gammel og døde 20. november 1839.

Dødsbudet om Williams ga folket i England inspirasjon til videre arbeid. Det var flere steder der evangeliet ikke hadde nådd inn. Nå kjøpte de et misjonsskip som de kalte ”John Williams” som brakte nye misjonærer ut i verden.

Det har ofte vært slik: Martyrenes blod er kirkens sæd.

Det er skrevet flere bøker om John Williams, noen er også på norsk, av: Iris Clinton,Ph. Matthewman, C. Northcott, I.E.H. Williams og W.F. Besser.

48) Thomas Cranmer.

Reformasjonen i England fulgte stort sett andre baner enn i flere andre land. Det var i selve kongefamilien det stod strid. Skiftevis fikk de katolske og protestantiske konger. Ikke før hadde en innført reformasjonen, før en ny regent kom på tronen som ville føre kirken tilbake til Rom. I slike tider måtte mange bøte med livet.

En av dem var Thomas Cranmer. Han var blant de vel 300 som led døden for sin tro. Han var født i Nottingham 2. juli 1489, og slekten kom fra Normandie. Den kom til England med Wilhelm Erobreren. Da han var 14 år gammel begynte han ved universitetet i Cambridge der han studerte språk og teologi. Han leste mye i bøker av Erasmus av Rotterdam, Luther og le Fevre.

Han giftet seg da han var 23 år gammel, men hans hustru døde året etter. I 1523 ble han lærer i teologi og var med og oversatte Bibelen. I virkeligheten regner mange ham som den bærende kraft i reformasjonsarbeidet i England. Det var han som for det meste skrev den engelske kirkes liturgibok, som kalle ”The Book of Common Prayer”. Det gjorde han også med trosartiklene, som er de 29 ”Articles of Religion”. I tillegg skrev han flere prekenbøker.

På denne måten så det lyst ut for den evangeliske tro og kirke.

Men så kom omslaget i 1553. Den katolske Mary ble dronning, og Cranmer forstod hva som ventet protestantene. Derfor bad han dem om å forlate landet, men selv ville han bli for å forsøke å redde det som kunne reddes. På denne tiden var han erkebiskop i Canterbury, i virkeligheten den første protestantiske leder i England.

I 1554 ble han sammen med Ridley og Latimer fengslet og satt i det berømte Tower of London og senere flyttet til Oxford. En lang og omstendelig prosess begynte med forhør og vitneforklaring. Hans fiender var fast bestemt på å slå ham. Begge de to andre led martyrdøden før Cranmer.

Den 21. mars 1556 ble han ført til bålet utenfor Balliol College. Doktor Cole holdt en lang tale til forsamlingen og Cranmer. Til slutt fortalte han den dødsdømte at han snart skulle dø, og da skulle det holdes messe for ham i alle kirkene i Oxford for å hjelpe sjelen hans.

Deretter fikk Cranmer lov til å tale – han skulle bekjenne at han var en sann katolikk. Han hadde vaklet den siste tiden i fengslet i håp om å bli fri. Nå stod han åpenlyst fram og bekjente sin sanne tro. Fox gjengir hele talen han holdt ved bålet, han var jo Cranmers samtidige. Mot slutten sa han:

”Jeg gjorde en stor synd da jeg skrev erklæringen om mitt frafall … Men jeg fornekter paven som er Kristi fiende og Anti-Krist, med hele hans falske lære.” Nå strømmet tårene nedover kinnet hans, og noen av dem som stod nær ham, ropte: Stopp munnen hans – før ham bort! Og dermed drog de ham bort til bålet og truet ham med at snart skulle han være i helvete. Så lenket de ham fast og tente bålet.

Da det begynte å brenne nær ham, rakte han ut sin høyre hånd, som hadde undertegnet frafallsbrevet til dronningen med, for å, brenne den først. De som stod nær ved ham, hørte ham si: Min uverdige hånd. Og før han segnet om og oppgav ånden, hvisket han: Herre Jesus, ta imot min ånd.

Cranmers martyrium skapte en veldig motstand og opposisjon mot katolisismen blant folket. Dronningen fikk tittelen: Maria den blodige, den bar hun med rette.

47. Arne Aano

Arne Aano

”Den syngjande konditor” var frå Sauda i Ryfylke. Han var son av ein bakar og blei sjølv bakar. Faren, Kornelius Andersen, si slekt kom frå Sør-Karmøy, frå ein liten gard ved ei å, ei elv der. Men dei kalla seg Andersen. I 1899 flytte han til Sauda og vart ein frigjort kristen i vekkinga på Sand i 1904.

Og i den første tida då Arne reiste i Ryfylke, kalla han seg og for Arne Andersen. Han tok til i 1942 som songar og evangelist i Misjonssambandet, som då heitte Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund. Under krigen stilte han seg frimodig opp i gata med trekkspelet og song julesongar, rett framfor augo på tyskarane. Og dei sa ingen ting imot det.

Etter kvart kalla familien seg Aano etter elva (åno) på Karmøy. Og Arne kjente at Gud kalla ham til arbeid i sitt rike. I fleire år reiste han ut på einskildturar og fekk står i store vekkingar i bygder og byar. Han hadde folk nok i bakeriet i Sauda så han kunne vera ute.

Men det var lang veg frå Sauda inne i fjorden og til byen, som for folk flest her var Stavanger. Då kom tanken: Me flytter dit. Bakeriet vart selt og dei flytte inn i nytt hus på Madla. Der hadde hann innreia eit lite bakeri i kjellaren slik at han kunne driva som hobbybakar i ferien.

Ein gong var han i Vikedal og stod i mange veker på bedehuset i Osen saman med ein annan forkynnar. Dei prøvde med møter lenger oppe i Dalen, men der ville det ikkje løysa ut noko. Eg hugsar godt at Arne sette seg ved bordet der framme når møtet var slutt og grein. Så kom det sårt: Gud kan ikkje bruka meg her! Og det vart ikkje meir av møta den gongen.

Både vekkinga og misjonen greip Arne. Han hadde det i arv frå faren. Han vart brukt  til vekking mange stader, for folket kom som regel når Arne kom. Songen lydde klokkeklår og smilet var ikkje langt borte.

Ei av stadene var Finnøy i Rogaland. Det var i 1964-65. Det store bedehuset var fylt kvar kveld. Etter eit møte følte Aano og andre at det hadde vore stengt og åndeleg tungt. Han var inne på same tanken som før: Det nyttar ikkje her. Men før dei forlet bedehuset den kvelden, bad dei saman. Ein frå bygda kom bort til Aano og sa: Du må ta deg ein tur opp i stova til N.N. før du legg deg i kveld.

Den tungsindige konditoren rusla bortover vegen, måtte liksom samla krefter til den siste gjerninga i dag. – Stova var full av folk. Alvorlege menneske sat med bøygde hovud og tårer på kinn. Det var verdslege folk, som søkte liv i Gud. Dei var komne i syndenaud og fått omsut for sjela si.

Då vart det bønestund. Med gråt – og med song. Etter ei stund stråla dei va glede. Guds rike hadde vunne ein siger på øya. Og det var mange møte denne vinteren, og mest kvar heim hadde fått nye kristne hjå seg.

Når forkynnaren fortalde om dette etterpå, sa han berre: ”Me var så gripne.” Det nytta å be – Gud vil gjesta folket sitt. – Denne hendinga seier mykje om forkynnaren Arne Aano.

Han fekk mange år i tenesta etter dette, men ikkje alle stader hende de slike store ting. Litt om senn vart han gamal og sliten og måtte slutta av. Til Misjonens sin herre kalla han heim.

(Må utfyllast.)

-