51) David Welander.

Frelsesoffiser og sangforfatter.
David Welander

Welander var født i Oslo (Kristiania) 12. mars 1896 og døde 22. sept. 1967.









Welandernavnet kommer fra en svensk adelsslekt. Foreldrene Alfred Wilhelm Welander (1867–1947) og Emma Johannesdotter (1857–1909) bodde en tid i Oslo - faren var kunstsmed. men da nedgangstider kom i hovedstaden, flyttet familien til Rjukan der Hydroanlegget var. David war 13 år gammel da.

Frelsesoffiser og sangdikter.  Gift 10.8.1928 med frelsesoffiser Ruth Snefrid Kristoffersen (11.10.1901–9.7.1991), datter av frelsesoffiser Rasmus Kristoffersen (1873–1949) og Sigrid Holth (1874–1964).

På Rjukan kom den musikkglade David Welander snart med i Såheims musikkforening. Men 16 år gammel ble han omvendt til Gud og kom snart med i Frelsesarmeen i byen. I 1914 var han på verdenskongressen for FA i London, og året etter kom han til Krigsskolen i Oslo. Deretter var han en kort tid ute som korpsoffiser, men ble kalt til hovedkontoret i 1917 til redaksjonen i Krigsropet mens H. A. Tandberg var redaktør. Her var han i 11 år.

Welander var begavet både i musikk og språk. På tross av at han bare hadde 6 års folkeskole, lærte han også engelsk ved selvstudium og iherdig arbeid. At han var språkkyndig, viser også at han ble benyttet som tolk når utenlandske offiserer og ledere var i Norge.

Senere fikk han flere oppgaver, både som ungdomssekretær i Nord-Norge. feltsekretær, sjefssekretær og i 1955 Krigssskolesjef fram til 1959. Han var uenig i en personalsak og trakk seg deretter ut av FA. Han arbeidet da en tid for Norea Radio og i Blå Kors.

Welander skrev mange sanger, men er mest kjent for Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys (1922) og Navnet Jesus blekner aldri (1923). Den første har en direkte henvisning til Welanders eget liv da han mistet synet på Rjukan.

Om sangen "Navnet Jesus" skriver Welander selv slik (i Kristen sang og musikk):

"Det var sommeren 1922 at den første gnist til denne sang ble tent. Frelsesarmeen hadde sin årskongress i Oslo under ledelse av general Bramwell Booth, som særlig er kjent som 'misjonsgeneralen' på grunn av sin store iver for å bringe evangeliet til de ikke-kristne land. Som et ledd i kongressen holdtes et misjonsmøte i Calmeyergatnes Misjonshus som var  helt fullsatt for anledningen.

Blant misjonærer som deltok, var fem representanter for misjonsarbeidet i Zululand. Det var den hvithårede veteranen engelskmannen Allister Smith og de to norske misjonærparene Lars og Anna Jarnes og August og Olga Gundersen. Disse sang en sang på Zulu-språket, og musikalske som de alle var, improviserte de på zuluernes vis flerstemmig sang. Sangen på det fremmede språk grep forsamlingen sterkt, og opplevelsen ble ett av kongressens høydepunkter. Den egenartede melodi fenget med en gang og ble snart brukt til forskjellige religiøse sanger med samme versemål, f. eks. "Hvilken venn vi har i Jesus".

Jeg følte imidlertid sterkt at zulu-melodien, som den kaltes,  burde ha sin egen originale tekst som stod i samsvar med ånden i det nevnte misjonsmøte, men det tok tid før temaet og inspirasjonen kom."

Da FA hadde sitt 35 års jubileum i 1923,var det møte i Frelsestemplet der brigader Joachim Myklebust talte. Han hadde tekst fra Salme 72, 17: Hans navn skal bli til evig tid...

"Da fikk jeg både tema og inspirasjon. Stille listet jeg meg ut av møtet og unngikk å tale  med noen for ikke å bli avledet. På lokaltoget til Lørenskog satte jeg meg ned for meg selv i en krok og skrev den første del av sangen. Kommet hjem, gikk jeg straks inn på mitt soverom, og der i nattens stillhet, under dyp kjensle av Guds nærvær, ble resten av sangen skrevet.

Teksten ble kort tid etter sendt til Frelsesarmeens musikkdirektør i Sverige, nordmannen Klaus Østby, som skrev ned zulu-melodien og harmoniserte den. Ikke lenge etter ble sangen med tekst og musikk publisert både i det norske og svenske Krigsropet."

[Det finnes en annen versjon om det siste verset - det kan oppfattes som et tillegg til Welanders forklaring. Og han har selv gitt denne versjonen en gang på Krigsskolen: Da han kom hjem til Lørenskog, stod han ute på trappa og så opp til himmelen. Det var overskyet som ved et tordenvær. Da så han plutselig en revne mellom to skyer, og der blinket en stjerne. Det kunne likne på et fyrlys. Og da gikk han inn og skrev: "Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn."]

Teksten til Navnet Jesus ble trykt i Krigsropet, og brukes både i Frelsesarmeens korps og andre steder.Den er spilt inn på plate en rekke ganger. Den er trolig den norske sangtekst som har nådd lengst ut i verden. Den er oversatt til en rekke språk, bl.a. japansk. I påsken 1995 kåret TV2 Navnet Jesus til “Tidenes salme” gjennom en seeravstemning.

(Noe stoff er hentet fra leksikonet Snl.no der N. P. Enstad har en artikkel og fra en artikkel av Jens Rognsvåg. Artikler om Welander og sangen "Navnet Jesus" i leksikonet Kristen sang og musikk, bind 2, er også benyttet m.m.) NDH.

50) Patric Hamilton.

Patric Hamilton

Den første lutherske martyr i Skottland i reformasjonstiden var Patric Hamilton. Han var født i 1503 av en aristokratisk familie og ble sendt til Paris for å gå på skole 12 år gammel og ble der i fem år. I 1523 kom han til St. Andrews universitet i Skottland og studerte teologi. Han møtte reformasjonstanker og ble grepet av dem.

I 1527 falt han i unåde hos erkebiskop Beaton og ble tvunget til å flykte til Tyskland der Luthers lære var sterk. Der møtte han både Luther, Melanchton og Tyndale – den siste oversatte Bibelen til engelsk. Nå skrev han også sin eneste bok, ”Commonplaces” der han redegjorde for sine reformasjonstanker om rettferdiggjørelsen. Den ble grunnleggende for reformasjonen i England og Skottland.

Senere det året kom han tilbake til hjemlandet ved hjelp av Beaton under dekke av å få en samtale med ham. Men grunnen var i virkeligheten å få ham fengslet og drept før vennene fikk hjulpet ham. Den katolske presten Aless kom til ham i fengslet for å overbevise ham om den katolske tro. Men det motsatte skjedde: Presten ble omvendt til luthersk tro.

Dødsdommen skjedde ved kirkelig rett, og Hamilton ble brent på bål i St. Andrews i 1528. Hamilton var kjent blant folk og hadde en viss innflytelse. Den katolske kirke mente de kunne kremme andre fra å støtte reformasjonen ved å ta ham. Målet deres var å stanse de reformerte.

Det motsatte skjedde, slik det ofte skjer. Mordet skapte diskusjon i byen og folket og sympati for den døde og hans tro. En sa det slik: Røyken fra Patric Hamilton på bålet påvirket alle som så den og bålet. Da Hamilton gikk på bålet, sa han til tjeneren sin: ”Det jeg skal lide nå. Min kjære venn, synes å være fryktelig og bittert for kjøtet. Men husk, det er inngangen til det evige liv. Ingen som fornekter Herren, får eie det.”

Han bar smerte eved ilden med tålmod, og det vakte sympati i landet når det ble kjent. Før han døde, løftet han sine øyne mot himmelen og sa: ”Hvor lenge, Gud, skal mørke dekke dette landet? Hvor lenge vil du tåle menneskenes tyranni?” Og mens flammene dekket kroppen hans, ropte han til slutt: Herre Jesus, ta imot min ånd!

Også presten Aless som var blitt omvendt ved ham, ble fengslet og brent når det ble kjent.

-

49) John Williams.

John Williams.

Blant misjonærer har det vært mange martyrer. Også i vår tid har noen lidd døden på misjonsfeltet. Engelskmannen John Williams er en av dem.

Han var født 29. juni 1796 i Tottenham ved London. Han var av kristen slekt, hans mor var datter til den gudfryktige Jacob Maidmeet. Og presten i hans menighet startet en misjonsforening høsten 1815, som naturlig nok påvirket ham. Før hadde han ikke bekymret seg noe for hedningene, men nå kom en tid der han tenkte på dem i flere måneder, sier han. Han bad til Gud om lys.

Det som skapte nøden var tanken på hvor mye en udødelig sjel var verd og hvor elendige hedningene var åndelig sett. Og misjonsfolket ville sende ham ut. 29. okt. 1815 ble han gift med Mary Chauner som var søndagsskolelærer bl.a. Dagen etter ble han ordinert til misjonær sammen med åtte andre, bl. a. den kjente misjonæren Robert Moffat. 17. nov reiste Willimas sa de farvel til fedrelandet. 

Han blir kalt ”Sydhavsøyenes apostel”. 21 år gammel drog han ut for å virke som misjonær på øyene i Stillehavet. Lenge gikk det bra. Han reiste fra øy til øy og talte til folket om Jesus Kristus som kunne frelse dem fra frykt og tvil og alle synder. Underlige opplevelser fikk han også, som på øya Samoa. Han var ikke før kommet i land, før folket kom løpende ned mot stranda og ropte: ”Vi er kristne, men vi venter på en båt som skal bringe oss noen som kalles misjonærer. De skal fortelle oss om Jesus. Er det du som skal komme?”

Og John Williams kunne svare ja – med tårer i øynene. Det var det han mest av alt ville: Fortelle om Frelseren. Etter en kort tur tilbake til England i 1838, kom han ut til øyene igjen. Denne gangen ville han til Eromanga-øyene. Folket der var kjent for å være ville kannibaler. Maten deres var mennesker så sant de fikk tak i noen. Få hvite hadde våget seg inn der før uten å bli drept. Nå ville Williams forsøke.

Da han nærmet seg en øy, sendte han bud inn til de innfødte etter vann. Det fikk han, og han tok det som tegn på at de var vennligsinnet overfor fremmede. Dermed gikk han i land ved en elvos, men ble straks overfalt av de innfødte. Han forsøkte å flykte, men falt sammen like i strandkanten og ble drept der. De ville åt misjonærene, bare beina lå igjen. De ble siden hentet og gravlagt nær misjonsstasjonen på Apia.

På dette stedet er det senere bygget en misjonsstasjon og folket ble kristne. Mary satt igjen som enke. De kristne på øyene omkring sørget da nyheten nådde dem. John Williams ble 43 år gammel og døde 20. november 1839.

Dødsbudet om Williams ga folket i England inspirasjon til videre arbeid. Det var flere steder der evangeliet ikke hadde nådd inn. Nå kjøpte de et misjonsskip som de kalte ”John Williams” som brakte nye misjonærer ut i verden.

Det har ofte vært slik: Martyrenes blod er kirkens sæd.

Det er skrevet flere bøker om John Williams, noen er også på norsk, av: Iris Clinton,Ph. Matthewman, C. Northcott, I.E.H. Williams og W.F. Besser.

48) Thomas Cranmer.

Reformasjonen i England fulgte stort sett andre baner enn i flere andre land. Det var i selve kongefamilien det stod strid. Skiftevis fikk de katolske og protestantiske konger. Ikke før hadde en innført reformasjonen, før en ny regent kom på tronen som ville føre kirken tilbake til Rom. I slike tider måtte mange bøte med livet.

En av dem var Thomas Cranmer. Han var blant de vel 300 som led døden for sin tro. Han var født i Nottingham 2. juli 1489, og slekten kom fra Normandie. Den kom til England med Wilhelm Erobreren. Da han var 14 år gammel begynte han ved universitetet i Cambridge der han studerte språk og teologi. Han leste mye i bøker av Erasmus av Rotterdam, Luther og le Fevre.

Han giftet seg da han var 23 år gammel, men hans hustru døde året etter. I 1523 ble han lærer i teologi og var med og oversatte Bibelen. I virkeligheten regner mange ham som den bærende kraft i reformasjonsarbeidet i England. Det var han som for det meste skrev den engelske kirkes liturgibok, som kalle ”The Book of Common Prayer”. Det gjorde han også med trosartiklene, som er de 29 ”Articles of Religion”. I tillegg skrev han flere prekenbøker.

På denne måten så det lyst ut for den evangeliske tro og kirke.

Men så kom omslaget i 1553. Den katolske Mary ble dronning, og Cranmer forstod hva som ventet protestantene. Derfor bad han dem om å forlate landet, men selv ville han bli for å forsøke å redde det som kunne reddes. På denne tiden var han erkebiskop i Canterbury, i virkeligheten den første protestantiske leder i England.

I 1554 ble han sammen med Ridley og Latimer fengslet og satt i det berømte Tower of London og senere flyttet til Oxford. En lang og omstendelig prosess begynte med forhør og vitneforklaring. Hans fiender var fast bestemt på å slå ham. Begge de to andre led martyrdøden før Cranmer.

Den 21. mars 1556 ble han ført til bålet utenfor Balliol College. Doktor Cole holdt en lang tale til forsamlingen og Cranmer. Til slutt fortalte han den dødsdømte at han snart skulle dø, og da skulle det holdes messe for ham i alle kirkene i Oxford for å hjelpe sjelen hans.

Deretter fikk Cranmer lov til å tale – han skulle bekjenne at han var en sann katolikk. Han hadde vaklet den siste tiden i fengslet i håp om å bli fri. Nå stod han åpenlyst fram og bekjente sin sanne tro. Fox gjengir hele talen han holdt ved bålet, han var jo Cranmers samtidige. Mot slutten sa han:

”Jeg gjorde en stor synd da jeg skrev erklæringen om mitt frafall … Men jeg fornekter paven som er Kristi fiende og Anti-Krist, med hele hans falske lære.” Nå strømmet tårene nedover kinnet hans, og noen av dem som stod nær ham, ropte: Stopp munnen hans – før ham bort! Og dermed drog de ham bort til bålet og truet ham med at snart skulle han være i helvete. Så lenket de ham fast og tente bålet.

Da det begynte å brenne nær ham, rakte han ut sin høyre hånd, som hadde undertegnet frafallsbrevet til dronningen med, for å, brenne den først. De som stod nær ved ham, hørte ham si: Min uverdige hånd. Og før han segnet om og oppgav ånden, hvisket han: Herre Jesus, ta imot min ånd.

Cranmers martyrium skapte en veldig motstand og opposisjon mot katolisismen blant folket. Dronningen fikk tittelen: Maria den blodige, den bar hun med rette.

47. Arne Aano

Arne Aano

”Den syngjande konditor” var frå Sauda i Ryfylke. Han var son av ein bakar og blei sjølv bakar. Faren, Kornelius Andersen, si slekt kom frå Sør-Karmøy, frå ein liten gard ved ei å, ei elv der. Men dei kalla seg Andersen. I 1899 flytte han til Sauda og vart ein frigjort kristen i vekkinga på Sand i 1904.

Og i den første tida då Arne reiste i Ryfylke, kalla han seg og for Arne Andersen. Han tok til i 1942 som songar og evangelist i Misjonssambandet, som då heitte Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund. Under krigen stilte han seg frimodig opp i gata med trekkspelet og song julesongar, rett framfor augo på tyskarane. Og dei sa ingen ting imot det.

Etter kvart kalla familien seg Aano etter elva (åno) på Karmøy. Og Arne kjente at Gud kalla ham til arbeid i sitt rike. I fleire år reiste han ut på einskildturar og fekk står i store vekkingar i bygder og byar. Han hadde folk nok i bakeriet i Sauda så han kunne vera ute.

Men det var lang veg frå Sauda inne i fjorden og til byen, som for folk flest her var Stavanger. Då kom tanken: Me flytter dit. Bakeriet vart selt og dei flytte inn i nytt hus på Madla. Der hadde hann innreia eit lite bakeri i kjellaren slik at han kunne driva som hobbybakar i ferien.

Ein gong var han i Vikedal og stod i mange veker på bedehuset i Osen saman med ein annan forkynnar. Dei prøvde med møter lenger oppe i Dalen, men der ville det ikkje løysa ut noko. Eg hugsar godt at Arne sette seg ved bordet der framme når møtet var slutt og grein. Så kom det sårt: Gud kan ikkje bruka meg her! Og det vart ikkje meir av møta den gongen.

Både vekkinga og misjonen greip Arne. Han hadde det i arv frå faren. Han vart brukt  til vekking mange stader, for folket kom som regel når Arne kom. Songen lydde klokkeklår og smilet var ikkje langt borte.

Ei av stadene var Finnøy i Rogaland. Det var i 1964-65. Det store bedehuset var fylt kvar kveld. Etter eit møte følte Aano og andre at det hadde vore stengt og åndeleg tungt. Han var inne på same tanken som før: Det nyttar ikkje her. Men før dei forlet bedehuset den kvelden, bad dei saman. Ein frå bygda kom bort til Aano og sa: Du må ta deg ein tur opp i stova til N.N. før du legg deg i kveld.

Den tungsindige konditoren rusla bortover vegen, måtte liksom samla krefter til den siste gjerninga i dag. – Stova var full av folk. Alvorlege menneske sat med bøygde hovud og tårer på kinn. Det var verdslege folk, som søkte liv i Gud. Dei var komne i syndenaud og fått omsut for sjela si.

Då vart det bønestund. Med gråt – og med song. Etter ei stund stråla dei va glede. Guds rike hadde vunne ein siger på øya. Og det var mange møte denne vinteren, og mest kvar heim hadde fått nye kristne hjå seg.

Når forkynnaren fortalde om dette etterpå, sa han berre: ”Me var så gripne.” Det nytta å be – Gud vil gjesta folket sitt. – Denne hendinga seier mykje om forkynnaren Arne Aano.

Han fekk mange år i tenesta etter dette, men ikkje alle stader hende de slike store ting. Litt om senn vart han gamal og sliten og måtte slutta av. Til Misjonens sin herre kalla han heim.

(Må utfyllast.)

-

46. Thormod Rettedal.

Thormod Rettedal.

Me har ikkje tal på alle dei soger som er fortalde om denne predikanten i Rogaland. Og me kan heller ikkje nemna opp alle dei vekkingar han var med i. Men han var ein reiskap med mykje nåde frå Gud. Mange fann fred med Gud under talarstolen hans. Her skal me nøya oss med nokre enkle og isolerte pennestrøk om han.

Han kom frå Høgsfjord i Rogaland og var fødd i 1849. Han var ein modig gut og svara presten vel på konfirmasjonsdagen. Han vart spurt om han ville forsaka djevelen og alle gjerningane hans. Då kom svaret: ”Eg tru, eg vil dæ.”

Tidleg møtte han Guds kall, men fekk ikkje sjelefred og vissa før han var 24 år. Han var då på sildefiske i Nordland der det braut ut ei alvorleg vekking på fiskefeltet. Etter store indre kampar, rann lyset og han kom heim som ein ny mann.

Rettedal byrja kort etter som ”bibelbud” for Lutherstiftelsen. Presten Kobro hjelpte han den første tida. Han skulle reisa rundt og selja biblar og andre skrifter og kunne halda forsamlingar og lesa or bøkene for folket. Han kom ofte til små og avsidesliggjande stader. Dette var ein del av Johnsons ”naudprinsipp” der lekfolk skulle gjera det prestane ikkje nådde.

Den første turen gjekk innover i Ryfylke der han lei mykje vondt. I Suldal heldt han på å frysa i hel. Der måtte han liggja i eit gammalt stabbur. Det var midt på vinteren og snøen fauk inn i rommet så Rettedal måtte småspringa rundt i rommet for å halda varmen. Neste natt fekk han sova på loftet i huset der husfolket låg. Då takka Rettedal Gud og bad lenge utover natta. Då byrja vekkinga i bygda. Slik gjekk det mange stader.

I slutten av 1870-åra vaks Indremisjonen fram, og Rettedal fekk kall til å reisa der. Han fekk frie hender og opplevde mange vekkingar i bygdene. Han fekk også tala på større stader nå. Då kom han ofte i konflikt med prestane. Rettedal likte ikkje strid, men elska sanninga og kjempe for den.

I 1879 kom Rettedal for første gong til Hidra ved Flekkefjord. Denne gongen kom han i strid med metodistar og andre frie kristne på øya. I 1850-åra hadde det gått ei vekking over staden Kirkehamn. To sjømenn hadde høyrt presten Lammers i Skien og kom deretter heim og forkynte folk folket. Desse vitnemåla fengde i folk og mange vart omvende. Privathusa vart for små til forsamlinga, og dei bygde sitt eige hus i Kråkedalen i 1862.

Sytten år etter kom Rettedal, og heile øya ville høyra han. Både metodistar og frie og lutherske kom saman då, og striden byrja. Rettedal var klår i luthersk lære. Og dei som fylgde han, meinte at dei og måtte byggja sitt eige hus. I 1881 stod huset ”Getsemane” ferdig, med plass til 5-600 menneske. Rettedal kom att fleire gonger i tala der.

I 1885 kom han til Visnes på Karmøy. Der var store kopargruver og mykje folk bedd der ikring, om lag 3000 menneske. Ein dag hadde han møte kl. 4 ettermiddag på bedehuset. Deretter ville han gå bort til dansesalen i gruvebyen. Han hadde høyrt om synda og dansefestane med drikk og slagsmål.

I ein pause gjekk Rettedal og A. Nilsen fram på golvet o tok til å syngja: ”Å., at eg kunne min Jesus prise som eg av hjertet dog så gjerne vil.” Då var det stille så lenge songen varde. Deretter dansa folket vidare. Då ropa Rettedal ut med høg røyst: No må de dansa skikkeleg når det først gjer det! Han visste korleis dansen skulle vera.

Då ropa ei ung jente fortvila: ”Me går til helvete heile kula.” Og ein svær kar kom bort til Rettedal og sa: ”Eg tenkjer det er best at du Rettedal preikar til oss.” Og Rettedal preika. Ein etter ein seig folk i kne og ropa på Gud. Guds Andre slo sterkt ned i folket og mykje folk i bygda vart frelst. Det gjekk ikkje utan motstand, men det vart ei ny tid på staden.

Det var truleg etter dette at biskop Heuch kom på visitas til Avaldsnes og møtte vekkingsfolket på veg til kyrkja. Dei song dei nye vekkingssongane og biskopen undra seg. Då ropa han ut: Dette må vera dei heilage si øy (”Insula sanctorum”).

Rettedal kom også til Bergen, og det vart ein av dei beste arbeidsplassar han hadde. I åtte år på rad vitja han hovudstaden på Vestlandet. I 1890 var han der i 7 månader. I byrjinga reiste han for Indremisjonen, men gjekk over til Kinamisjonen då den vart skipa.

Det kom klagemål mot mannen fleire gonger. Han var for hard og grov i talemåten og ymse anna. Men tida hans gjekk mot slutten, og 4. jan. 1909 heldt dei avkilsmøte i Kinahuset i Stavanger. Kista vart ført til Høgsfjord og gravlagt der. Ein stor minnestein vart sett over han der.

45. Elias Blix.

Nynorskdiktaren Elias Blix.

Blix var fødd 24. febr. 1836 på garden Våg i Gildeskål i Nordland og døyde i 1902. Far hans døyde då Elias var tee år gammal, og mora gifte seg om att med Ole Helgesen. Han vart mest kjend som salmediktar, og sokneprest Harald Eintveit i Vikedal kallar han ”ei av dei store skaparåndene i norsk salmedikting” (DM 24/2.-11).

Blix var norsk teolog, professor i hebraisk og kyrkjeminister i 1884-88. Han vart aldri tilsett som prest, men er mest kjend som salmediktar. Han var også med ved omsetjinga an Bibelen til nynorsk. Han skreiv óg vakre og kjenslevare natursongar med skildringar av natur og folkeliv. ”No livnar det i lundar, no lauvast det i lid,” er ein av dei.

Og nynorsk var det rette målet for han, og han gjorde mykje for at song og dikting kom nett på det målet – landsmål, som det heitte før. Ja, Bjarte Botnen i Vårt land seier om Blix (24/2-11): ”Han som kristna nynorsken.” Me veit godt at det var Ivar Aasen som henta nynorsken fram or den norske soga og folket vårt. Det vart eit levande skriftspråk slik det og var talemål.

Men med Blix vart nynorsk liksom meir offentleg og lovleg. Han var ansvarleg for jamstellingsvedtaket i 1885: Nynorsk og bokmål vart stilt likt i skule og samfunn etter kvart.

Han skreiv om lag 200 salmar, og av dei er det 71 i vårt noverande Norsk Salmebok. I Sangboken er det 33 salmar av han og 14 omsette salmar. Då han var 60 år i 1896, hadde han samla nokre gjester. Til dagen hadde han skrive ein song som han no las opp for dei. Det var songen: ”Å, eg veit meg eit land langt der oppe mot nord.” Han tenkte nok på Nordland der han kom frå. Han hadde ei oppleving der som sette såre merke.

Han kom heim, truleg sumaren 1866 då han hadde teke eksamen i teologi. Somme ville han skulle preika i kyrkja i Gildeskål då. Men soknepresten sa nei. Det er nemnt to grunnar for det. Den eine var han presten ikkje tykte det sømde seg at ein fiskarson frå bygda skulle tala Guds ord i kyrkja. Den andre som er nemnt er nett nynorsken. Han brukte nynorsk, og den hadde han møtt i Tromsø der han gjekk på seminaret for å bli lærar i 1852. I songen frå 1896 er merke etter dette nei: ”Å, eg lengtar så tidt dette landet å sjå. Og det dreg meg så blidt når eg langt er ifrå.” For han kom aldri attende til Gildeskål etter den hendinga.

Sjølv om nynorsken ser ut til å gå attende i folket vårt, vil Blix verta hugsa for diktinga si i lange tider. For diktinga hans er som teke ut av sjølve folket.

-