56. Johann Heermann

Johann Heermann

Heermann er kalt den største salmedikter mellom Luther og Paul Gerhardt. Han er født i Schlesien i 1585 og døde i 1647 etter at han flyttet til Polen. Da var han mye syk og opplevde motstand på grunn av sin strenge forkynnelse. Han kom fra et fattig hjem der fire søsken døde. Han måtte sørge for seg selv mens han studerte. En tid studerte han i Strassburg, men ble syk og flyttet hjem Han led av en øyensykdom som gjorde han han måtte avbryte sine studier. I 1611 ble han prest i byen Køben der han var til 1639 da han flyttet til Polen. Han var da så syk at han måtte legge ned sitt embete.

Heermann leste i kirkefedrenes bøker, men var lutheraner. Særlig leste han Martin Mollers bøker som også ga inspirasjon til hans salmer. To år etter Heermanns fødsel ga Moller ut en samling andakter eller meditasjoner (Meditationes) av kirkefedre. Han ga også ut en samling prekener fra evangeliene (Praxis Evangelicorum).

Allerede tidlig begynte han å skrive salmer og dikt, først på latin og senere på tysk. Han kunne ikke lenger tale og skrev derfor sine prekener. Det hadde vært mye uro i Køben med krig og pest så mange døde. Katolske tropper angrep lutheranerne. Han største nød nå var nok at hans eldste sønn, Samuel, holdt på å gå over til katolikkene. Han fikk likevel hjelpe ham til å beholde sin evangeliske tro, men tre år etter døde sønnen.

I 1630 ga han ut en samling med salmer, det året han skrev salmen: O Herre Krist, vårt lys på jord, nr. 45 i Sangboken. Samme år kom også salmen: Hvor hen skal jeg dog fly fra lovens tordensky. Sangboken nr. 439. Og den er nettopp skrevet ut fra en preken i Mollers Meditationes.

Han var en liten mann, kroppslig sett, og sykdom og lidelse preget ham i de siste årene. Det ser vi også av bildet av ham som er laget i hans alderdom. Han ble ca 62 år gammel.

Barnes.

Albert Barnes.
Albert Barnes var født i staten New York I USA 1. Des. 1798. Han studerte teologi ved Princeton teologiske seminar og tok eksamen I 1820. Deretter ble han ordinert til prest i den presbyterianske kirke i 1925 og var prest i Morristown og senere i Philadelphia. 

Han ble anklaget for vranglære i 1836, men ikke dømt. Det var på grunnlag av noen uttalelser i hans kommentar til Romerbrevet i 1835. Det gjaldt særlig han syn på synden og forsoningen. Det førte til bitterhet mellom de konservative og et nyere syn i kirken. Hovedsaken ved hans avvik i lære var at han ikke trodde på arvesynden. Og det henger sammen med at han mente at Adam syndet som enkeltperson og ikke som representant for hele etterslekten. Derfor har han også strev med å tolke Rom. 5, 12-19.

I nyere utgaver (helt fra 1800-tallet) har utgiveren av kommentaren satt inn en lang note som holder fram det ortodokse syn på synd og nåde, og forklarer hvor det er slik. Adam står som representant for helle etterslekten, og derfor gjelder også forsoningen i Kristus hele verden.

Han var en god predikant som hang sammen med at hans kommentarer til Bibelen var svært populære. Det ble trykt i større opplag enn noen annen i Europa og Amerika. Det er sagt at hans kommentarer over NT var trykt i over en million eksemplarer i 1870. Han skrev også kommentarer til Jobs bok, Salmene og profetene Jesaja og Daniel, men de ble ikke så mye brukt og akseptert. Her har han tatt med kritiske merknader til Bibelen som han har forenklet.. Han skrev også andre bøker, bl. a. om slaveriet.
Barnes døde i 1870 i Philadelphia.

 

Melanchthon - utvidet versjon.

Philip Melanchthon.

Melanchthon var Luthers medarbeider og en av reformasjonens forkjempere. Han var litt yngre enn Luther. Egentlig var navnet hans Philipp Schwarzerd, som kommer fra tysk Svart Jord. Han var født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, og døde 19. april 1560 i Wittenberg. Han var en tysk reformatorisk teolog og forfatter.

Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede vel 19 år gammel gav han ut en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Luthers gode venn og støttespiller. De arbeidet nært sammen, og han tilegnet seg snart Luthers reformasjonstanker. Allerede i 1521 utga han sin dogmatikk, «Loci Communes», som er en enkel framstilling av hovedbegrepene i den kristne tro.

Men da Luther skrev mot Erasmus og avviste humanismens menneskesyn, ble det avstand mellom de to. Senere opplag av Loci var preget av det. Men Melanchthon var lærd og fikk stor innflytelse ved sine skrifter. Han underviste ved universitetet i Wittenberg, og mange nye studenter kom.

Augustana, den lutherske bekjennelsen ved møtet i Augsburg, er også Melanckthons verk i stor grad. Men han fjernet seg etter hvert fra Luther. Det kommer tydelig fram i 1540 og 1541 om rettferdiggjørelsen. Han ville til og med forlike seg med katolikkene og mente det var mulig. Etter hvert ble lutheranerne splittet i to partier: Filippister (som fulgte Melanchthon) og gnesiolutheranere (som ville verge den rette, ekte lære).

Han skiller seg ut fra Luther på flere punkt (uten at vi skal gå i deltaljer om det her). Han var f. eks. uenig i Luthers syn på loven og mennesket og mente vi kunne nå fram til Gud ved fornuften og at vi har en fri vilje. Han har preget reformasjonen. H. Lindstrøm sier at "få teologer har hatt så stor betydning som han" (NTU II). Synet på nåden og den frie vilje, og nattverden var viktige element i forskjellen.

Boka «Loci communes» kom ut i flere opplag og utgaver etter hvert. Den første utgaven i 1521 var banebrytende og var den første «dogmatikk» i den lutherske kirke. Her ble «troen» systematisert og er utgangspunkt for senere dogmatiske bøker. Men han skrev også andre bøker.

Blant annet har vi en kommentar over Romerbrevet av ham og en kommentar over Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev. I tillegg skrev han filosofiske bøker og reformatoriske skrifter. Både Hovedboka i reformasjonen «Augustana» og den følgende «Apologien» er fra hans hånd.

Melanchthon var en lærd mann og blir faktisk kalt for «Tysklands lærer» og A. Valen-Sendstad kaller han og Calvin «foregangsmenn i det dogmatiske arbeidet» (Kristen dogmatikk). Og samtidig var han humanist (ikke moderne humanetiker). Men Melanchton forandret syn på flere sider av teologien, som om tradisjonen, nådevalget, viljen, troen og nattverden (A. Valen-Sendstad: Troens fundamenter). Han er blitt ulikt bedømt til ulike tider, men en svensk dr. theol. sier at «få teologer har hatt en så stor betydning som han» (Henning Lindstrøm). Og Valen.Sendstad sier at Luther i 1545 (året før han døde) henviser til Loci «som det sted hvor man klarest og mest presist finner den lutherske teologi» (Troens fundamenter, note s. 25f.). Det må bety at han var høyt verdsatt på tross av uenigheter.

Regin Prenter (i Dogmatik) forklarer boktittelen «Loci communes» slik: «Steder fra de hellige skrifter udlagt med henblik på det, der skal forkyndes» og ordnet som en utvidet katekisme Og Melanchthon er flittig til å gjøre nettopp det også i sine kommentarer. Han henviser til mange bibelvers som taler om samme sak og slik forklarer han skrift med skrift.

Paul Madsen d. 1911 sier i sin Troslære at Loci tar utgangspunkt i forelesninger over Romerbrevet og følger oppbygningen der. Og det kan synes naturlig, for Melanchthon foreleste over Romerbrevet i Wittenberg etter Luther som bare gjorde det en gang, i 1515-1516.

På grunn av sin tilnærming til Calvin og den reformerte teologi, og endog til romerkirken, er han blitt kalt en forløper for samarbeid og sammenslåing av kirkesamfunn (økumenisk arbeid).

Romerbrevet.

Forordet til Melanchthons kommentar til Romerbrevet er skrevet 29. juni 1522. Det er skrevet av Martin Luther som en anbefaling av ham. Luther hadde selv forelest over Romerbevet vinteren 1515-1516 – og den finnes i bokform. Deretter overtok Melanchthon undervisningen i dette brevet, og det er trolig dette vi nå har som bok.

Han er på linje med Luther i frelsesspørsmålet. Han har flere fine utsagn om troen og frelsen. Han forklarer og kommenterer kort og konsist, mens Luther preker mer om hvert ord og utsagn. En troende, sier han til kap. 1, 17, som tar imot løftet (evangeliet) og tror at Kristus har gjort nok for synden … den holder Gud for å være rettferdig og gjør ham salig. Og han gjentar det til v. 18: Hovedinnholdet i dette er at bare troen på Kristus blir regnet (oss) til rettferdighet.

Til kap. 3, 31 sier han: Hver den som tror at Kristus ble gitt for våre synder, oppnår … ved troen at synden ikke blir tilregnet og han er fri dommen. Og til kap. 4, 15: Loven gjør en from på utsiden, men ikke i hjertet. Evangeliet gir oss Kristus, og hans Ånd gjør oss fromme i hjertet.

Til slutt skal vi bare nevne kap. 8, 3. Her begynner han en relativ lang forklaring slik: Det var umulig at man ved loven skulle bli rettferdiggjort, da den ikke kunne bli oppfylt ved kjødet. Det betyr at det er umulig å holde loven ved naturen. For «kjødet» betyr vår natur. …

Men Melanchthon fjernet seg fra Luther på noen punkt, som nevnt ovenfor. Det gjaldt bl.a. Augustana. Det er kanskje grunnen til at han er lite nevnt og brukt i vår lutherske kirke nå. Men han hadde i alle fall en viktig rolle i begynnelsen av reformasjonen.

---

53. Svebilius, Olof

Svebilius, Olof.

Svensk biskop og katekismeforfatter.

Boka «Veiledning til fred» av C. O. Rosenius begynner med et kapittel om Guds hellige lov. Der siterer Rosenius en setning av dr. Svebilius. Jeg undret meg lenge over hvem det var. Etter sitatet å dømme var han lutheraner og stod for et klart syn på lov og evangelium. Jeg fant lenge ingen bok av ham.

Så kom internett, og der kan mange saker løses. Ved et enkelt søk på en skandinavisk netthandel fikk jeg nytt lys over saken. Svebilius hadde skrevet en forklaring til Luthers lille katekisme. Danmark og Norge har hatt sin Pontoppidan, og Sverige hadde sin Svebilius. Begge forklaringene er bygget opp med spørsmål og svar. Men den svenske kom altså før den danske.

Selvsagt var jeg nysgjerrig etter å vite noe om denne mannen som Rosenius altså hadde lest noe av. Nytt søk på nettet førte meg til nett-leksikonet Wikipedia. Der var nedskrevet hovedpunkter i hans liv. Vi skal ta med noe av dette.

1. Livsløp.

Olof Svebilius var født 1. jan. 1624 i Ljungby i Sør-Sverige. Han var sønn til Gøran Eriksson fra Svensby og kona Ingeborg Larsdatter. Faren tok navnet Swebilius etter farfarens gard Sveby. Olof ble student i Uppsala i 1638 og senere i Kønigsberg.

Han ble filosofi-kandidat i Uppsala 1649, og begynte nå en reise sammen med Johan Gyllenstjerna i flere land. Han fikk studere både i Strasbourg og Paris og utnevnt til konrektor i Kalmar 1652. Senere ble han rektor og lektor i filosofi og presteviet 1658. Senere ble han lektor i teologi og slottspastor i sogneprest i Ljungby i kalmar stift 1663. Tre år senere flyttet han til Lund og ble professor i teologi der.

Kong Karl 11. hadde tillit til ham og stilling med undervisning i teologi og ble overhoffpredikant og kongens skriftefar. Han ble også sogneprest i Solna og pastor i Storkyrkan. Han ble forfremmet i 1675 til teologisk doktor og tre år senere biskop i Linkøping. I 1681 ble han så erkebiskop.

Svebilius ble gift i 1658 med Elisabeth Gyllenadler, datter til biskop Samuel Enander og Margareta Jönsdatter. Hun var også datter til en biskop. De hadde sju barn, og fire døtre ble gift med biskoper og en professor. Alle barna ble adlet med navnet Adlereberg. Svebilius døde i Uppsala i året 1700.

2. Livsgjerning.

Ved siden av sin preste-og lærergjerning deltok Svebilius i flere andre kirkelige oppdrag. I 1686 kom en ny kirkelov i Sverige der han trolig var med. Hans viktigste gjerning ved siden av prestearbeidet var trolig at han utarbeidet en katekisme for svenske barn.

Han ble først med i en kommisjon som skulle utarbeide et forslag til forklaring til Luthers lille katekisme. Den blir karakterisert som et hastverksarbeid, og de ansvarlige var ikke enige arbeidet. Nå fikk Sveblilius i oppdrag å skrive en ny helt alene. Han fikk bare to måneder på seg, og han holdt fristen. Kongen erklærte i 1689 at den skulle være norm for kirkens undervisning.

Denne katekismen blir kalt et mesterverk ved sine korte og klare spørsmål og svar. Den gjenspeiler luthersk ortodoksi (den rene lære, som 1600-tallet ofte er blitt kalt, selv om det ikke stemmer helt). Denne læreboken ble så brukt i svensk skole til 1810.

I 1810 reviderte erkebiskop J. A. Lindblom katekismen som fortsatte å bli brukt i skolen. Jeg har en utgave av katekismen trykt i 1867, og den omfatter 371 spørsmål og svar med tillegg av bl. a. hustavla, bønner og Atanasius’ symbol (bekjennelse). Pontoppidan hadde til sammenligning 759 spørsmål. Det kan være denne Lindbloms reviderte utgave Rosenius har lest. Den er fremdeles kalt «Forklaring af Doct. Ol. Swebilius». Boken er i alle tilfelle oversatt til finsk og dansk.

Svebilius’ forklaring har trolig hatt stor påvirkning på det svenske folk i tillegg til Finland og Danmark. Flere generasjoner har lest boken som barn og fått det med seg gjennom livet.

Mer om Svebilius.

Den nye utgaven av Svebilus’ katekismeforklaring ved Lindblom kom ut i 1810 og Rosenius var født i 1816 i Norrland og døde i Stockholm i 1868. Det betyr at den nye utgaven var tatt i bruk før Rosenius var født. Han kan derfor ha brukt den nye i sin skoletid. Men nå var han født i Norrland, og der var folket mer tradisjonsbundet enn flere andre steder i landet. De kan ha brukt den gamle boka. Men Rosenius kan også ha fått tak i den som voksen. 

Han var 26 år gammel da skrev artikkelen «Om Guds heliga lag» i 1842. Det var i første årgang av bladet Pietisten. Der begynner han med å si: «Doktor Swebilius säger, ‘att lagen är af naturen någonlunda känd’…». Denne setningen står ikke i Lindbloms utgave av katekismen. Men vi finner den derimot i den eldre utgaven før 1810. Jeg har fått tak i et eksemplar trykt i 1806. Den første utgaven kom ut i 1689, ble godkjent ved riksdagen samme år og ble ført utbredt over hele landet.

Der leser vi i innledningen til Troens artikler, side 26 i min utgave og spørsmål 4 (lett fornorsket): «Hvilken forskjell (sv: åtskilnad) er det mellom loven og evangeliet?

(Svar): Loven straffer mennesket for synd og forskrekker (oss); Men evangeliet trøst og forsikrer oss om Guds nåde og syndenes forlatelse. Loven fordrer gjerninger; men evangeliet troen. Loven er av naturen noenlunde kjent: Evangeliet er en hemmelighet som er skjult for all fornuft. Men Gud har ført det fram (framhaft) ved Sønnen. Loven lover evig liv til dem som ved egen rettferdighet og har en fullkommen lydighet. Evangeliet lover det samme, men ved en annens rettferdighet som han tilegner seg, nemlig Kristi rettferdighet.» Her siteres så 5. Mos. 27, 15 og 17; Rom. 1, 16. Luk. 10, 28; Rom. 10, 9; Rom. 2, 14; Ef. 1, 19. Joh. 1, 18. Dette ble tatt bort av Lindblom.

Den setningen som her er satt med kursiv, er sitert av Rosenius. Vi kan trolig si at Rosenius har lært noe av sin teologi nettopp av Svebilius. Vi finner denne læren igjen i mange av hans taler og artikler.

Men dette lærer oss trolig også noe annet. For Lindbloms reviderte utgave er ikke bare en forkortning av det Svebilius skrev. Sele innholdet og teologien er noe annet. Kanskje begynner det frafallet som etter hver vokser fram i Sverige her. For å få mer lys over det, må vi lese og si litt om denne Lindblom.

Johannesen Axelsson Lindblom var ikke teolog, men sønn av en prest. Han var født 1746 og døde 1819. Han studerte filologi i Uppsala og underviste som professor og skrev en romersk litteraturhistorie. Han arbeidet også ved Universitetsbiblioteket og hadde kontakt med kong Gustav III, som gjorde han til biskop i Linköping på tross av at han ikke var ordinært. I 1805 ble han erkebiskop i Uppsala.

En viktig side ved Lindblom er at han var påvirket av nye retninger som opplysningsteologien. Det var han som innførte den til Sverige. Han var også opptatt av filosofen Kant. Lindblom ble en foregangsmann for denne nye teologien (neologi) som egentlig var egentlig liberal teologi og i slekt med rasjonalismen som al vekt på fornuften. De ville ta bort f. eks. treenighetslæren, læren om Kristus og arvesynden. De la også vekt på følelsene og subjektiv erfaring. 

Det var nettopp norrlandsleserne som reagerte sterkt mot den nye læren som Lindblom var talsmann for. Den nye katekismen av Lindblom var preget av det. Prof. B. Gustafsson i Lund reagerte på det og skrev i sin bok «Svensk Kyrkohistoria» 1966: «Om arvesynden heter det at den var ‘människans medfødde benägenhet till det onda och oförmögenhet till det goda.’ Gud hadde gitt mennesket en udødelig sjel med fornuft og fri vilje.»

Svebilius har sterkere uttrykk: «Hva er arvesynd? (Svar): Arvesynden er ikke bare at mennesket tapte Guds velvilje (belåtes). Men også hele menneskets fordervede natur og onde begjær, som det blir født med som vredens barn uten gudsfrykt og sann tro. Ja, det er kort sagt en maktesløshet eller udugelighet (oførmøgenhet) til alt godt og en tilbøyelighet (benegenhet) til alt ondt.»

Det er klart at avstanden mellom den nye teologien og Rosenius var stor. Det må være en av forklaringene på at han så sterkt og ofte understreker troen alene og Kristus alene. Mennesket er udugelig til all god gjerning og kan ikke gjøre noe som helst til frelse. Det er Bibelens lære og de troendes erfaring.